oppned en gang til - søndagsmelodi

Fikk et tips om denne melodien i forbindelse med oppned-skrivinga.

Og den hadde jeg helt glemt.

Fin låt og gøy sceneshow. Og gjerne på en søndag.

Gin Titanic for en varm og kynisk sommerdag

For de av oss som altfor seint har innsett at vi lever helt på grensen til alkoholisme, selv om legen sier det er helt normalt å konsumere ti enheter alkohol i uka (!), så er det nå høysesong.

Og da må man nesten gjøre det beste ut av misbruket sitt, og kanskje gå til anskaffelse av disse fantastiske isbitformene. Titanic og isfjellet.

Lørdagsmatine. Skummelt og fasinerende.

Modul from Zhestkov on Vimeo.

I mange år hadde jeg et mareritt som kom igjen med jevne mellomrom.Det var mer en fornemmelse enn tydelige bilder, men jeg husker jeg forsøkte å låse fast drømmen en gang det var ekstra sterkt, og da klarte jeg å "se" at det som var skummelt var at det kom enorme skygger ut av veggene som var brede som hus, men syltynne og nesten skarpe i kantene. Som papirark. Og så ble jeg vekselvis klemt mellom det brede og det skarpe. Guffent. Og så fant jeg denne filmen, og det er kanskje det nærmeste jeg har kommet en slags visualisering av den fornemmelsen. Fint og fælt samtidig.

Da norsk folkeinstitutt forsøkte å få det norske folk til å spise paprika.

På femtitallet, etter andre verdenskrig, var det dårlig med mat i Norge.
I mange år hadde folk måttet klare seg på smuler og det lille av mat som fantes på gårdene rundt om i landet, og man hadde vent seg til å spise ting som liknet på den originale varen i mangel på den ekte. For eksempel laget man kaffe av en blanding av potet, bark og andre merkelige saker, og istedenfor ananas på boks, laget man kålrabi i biter på boks med jukseananassmak.
Etter krigen ble det igjen lettere å få tak i ordentlig mat, men da hadde folk vent seg til å spise ganske mager og merkelig kost, og mange var veldig skeptiske til all den nye maten som plutselig kom til landet.
Den norske regjeringa fant ut at de måtte drive folkeopplysning om all den gode og næringsrike maten som nå var å få kjøpt i butikkene, og de laget masse reklame for all mulig slags mat.
Det fungerte supert. Folk handlet stadig vekk flere og flere nye matvarer, og kostholdet til nordmennene ble bedre og bedre.

På 60 tallet ble en ny type grønnsak mulig å få kjøpt i butikkene. Den var enten grønn eller rød, og skinnende blank, med en kraftig grønn stilk. Den var proppfull av jern og vitaminer og rasende sunn. Det var paprika.
Nordmenn hadde aldri sett paprika før, det var en eksotisk grønnsak som i hovedsak kom fra Spania, men som lett lot seg overtale til å vokse i drivhus også i Norge.
Og om det var at den var så blank at den nesten så ut som plastikk, eller om det var at den kom fra Spania vet man ikke, men ingen ville kjøpe den, de ville ikke en gang smake på den, og ikke forstod de hva de kunne bruke den til heller.
Derfor lå de vakre grønnsakene i butikken og mugnet uten at noen så mye som tenkte på å ta dem med seg hjem.
Da var det at folkeinstituttet fant ut at de måtte fortelle om paprikaen på fjernsynet. På den tiden var det en ung og kvikk dame som het Ingrid Espelid Hovig, som opprinnelig var husstellærerinne, som hadde fine og praktiske program på tv om kosthold og mat.
Folkeinstituttet snakket med NRK og sammen med Ingrid ble de enige om å lage et fint program om paprikaen, og alt det deilige den kunne brukes til.

Det ble et strålende program. Ingrid viste hvordan man kunne spise paprikaen rå, enten på brødskiver sammen med ost eller pølse, eller i salater, eller som tilbehør til en kotelett. Og hun viste hvordan man kunne bruke paprikaen oppi deilige gryteretter, eller steke eller grille den og ha den som en fargeklatt ved siden av middagsmaten.
Det ble furore.
Det norske folket følte seg fullstendig invadert av denne fremmede grønnsaken, og NRK fikk flere hundre rasende brev fra folk som var i harnisk over hvordan man kunne foreslå at de skulle inkludere denne vilt fremmede, og nesten fiendtlige grønnsaken i sine matvaner.
For et uhørt forslag.
Det ble skrevet metervis med leserbrev i avisene, folk diskuterte opprørt over både middagsbord og i lunsjpauser, og nesten alle var enige om at dette var noe av det groveste de hadde vært utsatt for.

Likevel var det noen som ble nysgjerrige, og de som faktisk turte å smake på denne skremmende grønnsaken kunne fortelle at den slettes ikke var så verst. Den var faktisk ganske god. Sprø og søt og saftig var den, og med en delikat smak og vidunderlig farge.
Og sakte men sikkert vendte nordmennene seg til denne skumle grønnsaken, og nå nesten femti år senere, finnes det vel nesten ikke et kjøleskap i landet som ikke har en paprika liggende i den blanke grønnsaksskuffen sin.