Merkelig skilting

På en øy i Sverige som heter Orost, omtrent midt på, ligger det en liten dam.
Denne dammen er periodevis så full av små grønne frosk at det utgjør en reel fare å passere på veien ved siden av. Faren er størst for syklister og bilister som svever i nådeløs livsfare når de ufravarende kommer til å skli over et par hundre frosk som desperat forsøker å krysse veien fra dammen og over til skogen.
Hvorfor de velger å passere over veien, når skogen er minst like stor på den andre siden av dammen, der det ikke er noen vei, er et mysterium. Og det virker heller ikke som om evolusjonen har stått disse små stakkars krekene bi, for selv etter noen hundre år med samme selvutslettende adferd er dette fortsatt et stort problem. Både for traffikanter og frosk.
Og da er det eneste som hjelper litt god gammeldags folkeopplysning.

oppned en gang til - søndagsmelodi

Fikk et tips om denne melodien i forbindelse med oppned-skrivinga.

Og den hadde jeg helt glemt.

Fin låt og gøy sceneshow. Og gjerne på en søndag.

Gin Titanic for en varm og kynisk sommerdag

For de av oss som altfor seint har innsett at vi lever helt på grensen til alkoholisme, selv om legen sier det er helt normalt å konsumere ti enheter alkohol i uka (!), så er det nå høysesong.

Og da må man nesten gjøre det beste ut av misbruket sitt, og kanskje gå til anskaffelse av disse fantastiske isbitformene. Titanic og isfjellet.

Lørdagsmatine. Skummelt og fasinerende.

Modul from Zhestkov on Vimeo.

I mange år hadde jeg et mareritt som kom igjen med jevne mellomrom.Det var mer en fornemmelse enn tydelige bilder, men jeg husker jeg forsøkte å låse fast drømmen en gang det var ekstra sterkt, og da klarte jeg å "se" at det som var skummelt var at det kom enorme skygger ut av veggene som var brede som hus, men syltynne og nesten skarpe i kantene. Som papirark. Og så ble jeg vekselvis klemt mellom det brede og det skarpe. Guffent. Og så fant jeg denne filmen, og det er kanskje det nærmeste jeg har kommet en slags visualisering av den fornemmelsen. Fint og fælt samtidig.

Da norsk folkeinstitutt forsøkte å få det norske folk til å spise paprika.

På femtitallet, etter andre verdenskrig, var det dårlig med mat i Norge.
I mange år hadde folk måttet klare seg på smuler og det lille av mat som fantes på gårdene rundt om i landet, og man hadde vent seg til å spise ting som liknet på den originale varen i mangel på den ekte. For eksempel laget man kaffe av en blanding av potet, bark og andre merkelige saker, og istedenfor ananas på boks, laget man kålrabi i biter på boks med jukseananassmak.
Etter krigen ble det igjen lettere å få tak i ordentlig mat, men da hadde folk vent seg til å spise ganske mager og merkelig kost, og mange var veldig skeptiske til all den nye maten som plutselig kom til landet.
Den norske regjeringa fant ut at de måtte drive folkeopplysning om all den gode og næringsrike maten som nå var å få kjøpt i butikkene, og de laget masse reklame for all mulig slags mat.
Det fungerte supert. Folk handlet stadig vekk flere og flere nye matvarer, og kostholdet til nordmennene ble bedre og bedre.

På 60 tallet ble en ny type grønnsak mulig å få kjøpt i butikkene. Den var enten grønn eller rød, og skinnende blank, med en kraftig grønn stilk. Den var proppfull av jern og vitaminer og rasende sunn. Det var paprika.
Nordmenn hadde aldri sett paprika før, det var en eksotisk grønnsak som i hovedsak kom fra Spania, men som lett lot seg overtale til å vokse i drivhus også i Norge.
Og om det var at den var så blank at den nesten så ut som plastikk, eller om det var at den kom fra Spania vet man ikke, men ingen ville kjøpe den, de ville ikke en gang smake på den, og ikke forstod de hva de kunne bruke den til heller.
Derfor lå de vakre grønnsakene i butikken og mugnet uten at noen så mye som tenkte på å ta dem med seg hjem.
Da var det at folkeinstituttet fant ut at de måtte fortelle om paprikaen på fjernsynet. På den tiden var det en ung og kvikk dame som het Ingrid Espelid Hovig, som opprinnelig var husstellærerinne, som hadde fine og praktiske program på tv om kosthold og mat.
Folkeinstituttet snakket med NRK og sammen med Ingrid ble de enige om å lage et fint program om paprikaen, og alt det deilige den kunne brukes til.

Det ble et strålende program. Ingrid viste hvordan man kunne spise paprikaen rå, enten på brødskiver sammen med ost eller pølse, eller i salater, eller som tilbehør til en kotelett. Og hun viste hvordan man kunne bruke paprikaen oppi deilige gryteretter, eller steke eller grille den og ha den som en fargeklatt ved siden av middagsmaten.
Det ble furore.
Det norske folket følte seg fullstendig invadert av denne fremmede grønnsaken, og NRK fikk flere hundre rasende brev fra folk som var i harnisk over hvordan man kunne foreslå at de skulle inkludere denne vilt fremmede, og nesten fiendtlige grønnsaken i sine matvaner.
For et uhørt forslag.
Det ble skrevet metervis med leserbrev i avisene, folk diskuterte opprørt over både middagsbord og i lunsjpauser, og nesten alle var enige om at dette var noe av det groveste de hadde vært utsatt for.

Likevel var det noen som ble nysgjerrige, og de som faktisk turte å smake på denne skremmende grønnsaken kunne fortelle at den slettes ikke var så verst. Den var faktisk ganske god. Sprø og søt og saftig var den, og med en delikat smak og vidunderlig farge.
Og sakte men sikkert vendte nordmennene seg til denne skumle grønnsaken, og nå nesten femti år senere, finnes det vel nesten ikke et kjøleskap i landet som ikke har en paprika liggende i den blanke grønnsaksskuffen sin.

Når modeller og andre skjønne kvinner faller

For nøyaktig en uke siden, gallopperte jeg avsted for å rekke toget hjem. I teorien var det mulig om jeg bare løp alt jeg maktet, og det så lovende ut helt til et feilberegnet tråkk førte til at høyrefoten valgte å vrenge seg sidelengs, selv med helt vanlige sneakers - ingen høye hæler, og jeg ble veltet ned i knestående og kunne se hvordan Eidsvolltoget rolig men bestemt forlot perrongen. Blind av smerte, og med gutturale stønn kravlet jeg meg bort til nærmeste benk og måkte de som satt der vekk for så å legge meg halvveis over, med hodet ned da jeg kjente hvordan blodet styrtet fra hjernen og ned i foten, og en besvimelse ville være forestående om jeg ikke sørget for å ha hodet lavere enn hjertet.
Etter røntgen og kyndige undersøkelser fikk jeg konsantert røkne leddbånd og brist i ankelen, og har siden da ligget med foten høyt. Og med mye tid til å rote rundt på nettet.
Og hva fant jeg ikke da! Jo, mine medsøstre. Og det viser seg altså at mitt fall kan leses som en solidarisk handling til disse skjønne piker som faller fra høyder som langt overgår mitt løpested. Det er uten lyd, så du kan sette på favorittlåta di som komp.

Bodyworlds, en hudløs opplevelse

Nå og i hele sommer kan man vandre rundt blant hudløse mennesker og dyr i den store utstillingshallen O2 i London. Det er den omdiskuterte tyske legen Gunter Von Hagens, som forøvrig både har navn og utseende som en gjennomsnittelig skrekkfilmskurk - noe jeg mistenker ham for å spekulere i og more seg over, som selv har utviklet en metode for å rense og bevare døde kropper på en måte som gjør at man kan beskue dem på en ganske sjelden måte.
Om man er medisinstudent får man på et eller annet tidspunkt nærkontakt med døde kropper, og før eller siden dør noen nær oss og muligheten er da tilstede for å se et dødt menneske. Men det å virkelig studere menneskekroppen, uten hud, og uten at det er en man har følelsesmessig tilknytning til, skjer praktisk talt aldri. Derfor må jeg si at jeg virkelig skulle ønske jeg skulle til London i sommer. Så jeg ikke trengte å nøye meg med nettsidene, for de kan umulig være like sterke som virkeligheten.

Lørdagsspesial - Nord Korea

Allerede før jeg har begynt innser jeg at dette nok må bli en serie med saker. For milde moses hvor mye merkelig det er å finne om Nord Korea.

Dette hemmelighetsfulle og fullstendig isolerte samfunnet, hvor det hverken finnes private telefoner, satelittfjernsyn eller internett. Hvor den politiske ideologien Juche , utviklet av den avdøde- men på ingen måter glemte- leder Kim il Sung, har ført til at landet i sin idè om egen overtruffenhet fullstendig har avskåret seg fra resten av verden. Direkte oversatt betyr Juche sjølberging og dette er som sagt gjennomført tilgangs i dette landet.

Etter Kim Il Sungs død i 1994 overtok hans sønn Kim Jong Il.

















Kim Jong Il er nok over normalen glad i våpen og det militære, og har etter sin overtakelse erstattet Juche med en militær ideologi Songun. Songun betyr Militæret først, og det er betyr det i praksis også. De militære målene og behovene går foran alt annet. Det betyr at dersom landet ønsker å ruste opp, så gjør de heller det enn å bruke midlene på millioner som sulter feks.
Les mer feks hos Songun politics study group, som er svært begeistret over tankegodset.
Eller hos Songun som blogger jevnt og trutt om landet, og på videobloggen Songun videoblogg . Men jeg klarer ikke helt vurdere om det er på alvor eller på tull hun holder på, men mye info og moro er det. Som dette feks at Nord Korea har en plan for hvordan de skal hente ned månen for å se litt nærmere på den(!):




Dette er et merkelig land. Det er så gjennomkontrollert at det ikke er mulig å besøke det uten å være medlem av en Nordkoreansk venneforening, og er man da så heldig å få plass på en av turene, så blir man håndledet gjennom hele sitt besøk, og kan ikke gå noe sted på egenhånd.
Om man nå får lyst å reise dit kan man via landets offisielle nettsider søke om deltakelse på de arrangerte turene. Dette er riktignok turer som er så grundig arrangert at man må ha en dyp fascinasjon for det hele, for noen vanlig ferie er det ikke tror jeg.

Fotograf og journalist Tomas Van Houtryve er blant de få utlendingene som har dristet seg til å snike seg inn i landet under falskt navn og med falsk agenda for å få innpass til områder vanlige turister ikke slipper inn til. Han har gjort to turer til landet og dette har resultert i en veldig interessant samling fotografier. En større sak fra samme fyr er å lese i denne månedens Innsikt, fås kjøpt på en butikk nær deg.

Videre er det laget flere dokumentarer om landet.
Yodok stories tar for seg rømte fanger fra de mange konsentrasjonsleirene, og som har klart å komme seg over til Sør-Korea. Sammen lager de en musikal om forholdene i nord.



Det er masse mer grusomt, rart og interessant om dette landet. Men det må vente til neste gang. Nå har jeg nett-krampe.

The lost tribes of New York - fredagsfilm

The Lost Tribes of New York City from Carolyn London on Vimeo.

Fin og rar pop-opp-ABCbok