Minilogue - Fredagsfilm 2

Minilogue - Animals from ljudbilden on Vimeo.

Ok. En til da. Denne er for søt og rar til å ikke få være med idag. Bonusfilm altså.

Lysfyr og piano - Fredagsfilm

Lys

Light-Paint Piano Player from Ryan Cashman on Vimeo.

Det er fredag, det er fest, det er filmpremierer, og alene på taket over en stor by hvor folket har lagt seg sitter en liten figur og spiller for seg selv.

Herregud jeg ELSKER fredager!

Frank Zappa, min venn

Jeg har alltid tenkt at jeg nok ville likt Frank Zappa om jeg hadde hatt gleden av å møte han. Bare det at han en gang forsøkte å gjøre det stort på salg av frosne muffins er nok til at jeg kjenner hjertet hamrer litt ekstra. Det gjør ikke noe at han også har laget en plate som Joe's Garage, som jeg ikke skjønner hvor jeg har gjort av. Mener å huske at det var bilde av en fyr, det må ha vært Frank, med en mop på hodet, på coveret. Hm, kanskje jeg barer rører nå.
uansett, jeg snublet over dette fine sitatet av ham nå nettopp, og ble så glad. Han snakker om harmoni i musikk, men jeg tenker det kan brukes på det meste egentlig.
Her er det:

"The creation and destruction of harmonic and 'statistical' tensions is essential to the maintenance of compositional drama. Any composition (or improvisation) which remains consistent and 'regular' throughout is, for me, equivalent to watching a movie with only 'good guys' in it, or eating cottage cheese."

For oss som mener at fysikk og kjemi er det aller morsomste i verden så er kombinasjonen av mentos og kullsyreholdig drikke en slager.

Supertrain

På slutten av 70-tallet laget NBC en merkelig serie som het Supertrain. Det ser, så vidt jeg kan forstå, ut som en drama/thriller/komedie om et lynraskt tog som krysser USA på 36 timer. På grunn av gjenstridige modeller som til stadighet klappet sammen, krasjet og generelt gikk i stykker, og på grunn av miserable seertall, ble serien tatt av etter bare tre måneder!

Mamma, kjenner vi noen aper?

Sist da vår lille familie var på biltur oppstod det en aldri så liten diskusjon om evolusjonen.
Våre to eldste barn satt lenge og diskuterte i baksete før Ylva lente seg fram og spurte;
- Mamma, kjenner vi noen som har vært aper?
- Hæ?
– Ja. Angelica i barnehagen sier at alle var aper før.
- Vel. Det er jo en relativ sannhet, svarte jeg bedrevitersk. - Nå er det jo egenlig sant at menneskene var aper en gang, men det var strengt tatt lenge før vi ble mennesker.
- Men når ble vi mennesker da?
- Jeg er jammen ikke sikker, svarte jeg nølende. – jeg tror kanskje det er noe sånt som hundretusen år siden, kanskje mer?
- Oi. Det var lenge! Ylva var tydelig imponert. – Var det før jeg ble født?
- Ja det kan du være sikker på at det var. Veldig lenge før du ble født!
Ylva tenkte seg lenge om. Og så spurte hun; - Men de apene som lever nå, når blir de mennesker da?
- Hæ? – hvilke aper?
- De apene som er aper nå, og som ikke er blitt til mennesker. De som bor i dyreparken mamma. Når er det de blir til mennesker?
Jeg måtte trekke pusten. – Jo altså, nå skal du høre her Ylva. Sa jeg og dro på ordene for å samle meg, - Nå er det sånn at for fryktelig lenge siden, så fantes det noen aper som forandret seg over veldig mange år, og til slutt så ble de mennesker. Men så var det noen venner av disse apene som forandret seg på en annen måte, og de er fortsatt aper.
- Å ja. Sa Ylva. Hun ble sittende og tygge litt på det før hun gjenopptok tråden.
- Hvor lang tid tok det for en ape å bli til et menneske da?
- Vel, det var ikke sånn at apene plutselig stod opp en morgen og var blitt til mennesker, de ble det gradvis, kanskje barnebarnet til en ape var litt mer menneske, og så ble barnebarnet til det første barnebarnet enda litt mer menneske, og sånn fortsatte det i hundrevis av år, og til slutt var noen av apene blitt til mennesker.
Ylva grunnet lenge på dette. Så lente hun seg fram og sa med skråsikker tone:
- Men oldemor, hun har vel vært ape!

Nok snø nå!

Jeg vil ikke ha mer snø. Jeg vil ha en strand, 35 grader på land og i vann, jeg kan godt jobbe, jeg kan til og med følge barn i barnehagen, lage matpakker og kle på. Men jeg vil ikke ha mer snø. Jeg kan til og med handle mat, lage middag, vaske klære og atpåtill rydde litt så lenge det bare kommer en strand med et par palmer og litt krystallklart vann, og jeg slipper å ha på tunge dustestøvler, lue og votter. Jeg skal være så blid og så lett å ha med å gjøre, jeg skal tørke av bordet og vaske kjøleskapet, jeg kan til og med rydde gangen, ja saktens kan jeg alltids støvsuge sofaen, og skifte sengetøy, ikke noe problem, bare det blir trope her.

SATAN, kan noen få vekk det været her!

En båt til begjær

Min kollega har en båt. En dag hun er ute av kontoret skal jeg stjele den. Og så skal jeg ta den med hjem og plassere den i vinduet rett ved siden av vår lampe som er nesten like fin. Den har nemlig lysende kråkeboller.

Livsfarlig vanedannende småspill

Oioioioi har akkurat våknet fra trance. Guri land, det er horror når timene plutselig er borte, og jeg oppdager at jeg har vært fullstendig fortapt langt inne i et bittelite spill.
Etter middag klarte vi å overtale alle ungene, også de som var på besøk, til å gå ned i kjelleren å gjøre noe ufornuftlig, spille data eller se på tv eller noe som fullstendig kunne ta all oppmerksomhet og på den måten skape en stille time på sofaen. Og så var planen at jeg skulle legge meg ned med en avis og rape og prumpe, kanskje sove litt, kanskje lese litt eller bare kline litt med mannen. En skikkelig god plan var det. Men så skulle jeg bare sjekke bittelitt på nettet, og så ble jeg fysisk tatt av et knøttete flash-spill og så var plutselig alle barna tilbake, og klokka er snart leggetid, og jeg har enda ikke sluppet så mye som en liten fis! Langt mindre ligget på sofaen, og nå kjenner jeg at jeg er ur-sur. Arrg! Mens det minste barnet nå står og drar meg i ermet og roper " ikke data ikke data ikke lov!" så kjenner jeg at jeg aller helst skulle vært bare ørlitegranne barneløs, 23 år og at jeg nå bare skulle spille litt mer data, før jeg la meg ned på sofaen en time, og så skulle jeg på kino, og så skulle jeg drikke litt øl, og så skulle jeg legge meg altforsent, men det gjorde ikke noe for jeg skulle bare dusje meg selv i morgen tidlig, ikke smøre matpakke til tre barn og kle på en skrikende liten ilter bass.
shit altså! jeg kjenner årene tynge.
her er forresten spillet: http://spillmatic.no/?p=76#more-76

Dagen derpå.

Det er helg. Lørdag hadde vi hyggelig middagsselskap til langt på natt, og søndag morgen starter med et brak da minstebarnet har stått opp og dratt i duken som vi var dumme nok til å dekke kjøkkenbordet med, og nå er alle vinglassene, den turkise glassbolla og fire vannglass knust.
Og midt i denne syndens pøl står vår toåring og skriker hysterisk med en blanding av blod og rødvin på tærne.
Litt skjøre (klokka er 06.43) får vi skylt barnet, satt på plaster, feid og vasket, og et kvarter senere sitter den lille jenta fornøyd og spiser havreputer direkte fra boksen, i sofaen.
Dårlige foreldre som vi er vakler vi tilbake til senga og instruerer storesøstrene om å se til lillejenta. De er tross alt fem og seks år og store nok til å sitte barnevakt. Ærlig talt. For sikkerhets skyld lar vi døra til soverommet stå åpen, og jubler når hun eldste foreslår film som morgenaktivitet.
De ordner seg selv og få minutter seinere høres Askepott fra stua.
Jeg våkner av et primalskrik. Overkroppen min kaster seg ut av senga før jeg rekker å reagere, jeg krabber ut i stua hvor det er hylekonsert mellom de to eldste jentene. De river i fjernkontrollen, volumet er på maks og det veksler mellom eurosport og cartoon network. Jeg gjør kort prosess og røsker ut tv-ledningen. Det blir dørgende stille. Så roper jeg ut en moralpreken om reklamefjernsyn, tramper inn på soverommet og jager mannen ut i stua. Han subber avgårde med dyna og legger seg til rette i sofaen etter å ha stappet en bok til hvert av barna.
Tre timer seinere våkner jeg av at det er helt stille. Foruroliget tar jeg på meg morgenkåpa og lister meg ut i stua. Der ligger minstebarnet på tvers over pappas mage og begge snorker rallende. Jeg lister meg videre ut i gangen og hører eldstejentene pludre fra barnerommet. Jeg gløtter på døra og synet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det er mel overalt. Og ikke bare hvetemel, det er havregryn i sengene, rugmel, byggmel og sammalt hvete i et tynt lag på veggene. I hauger på gulvet er det skibakker og fjell av mel. Og midt i det hele er en landsby i Lego med vinterolympiade. Jeg klarer ikke å snakke og trekker meg rystet ut på kjøkkenet, der ser det om mulig enda verre ut. Alle skuffene står åpne og det er kjeks og solsikkefrø overalt. Jeg drikker et glass vann og lister meg tilbake til soverommet. Der kler jeg raskt på meg, skriver en lapp jeg legger på kjøkkenbenken, og sniker meg ut. Så går jeg på kaffebar og leser aviser.