Dagen derpå.

Det er helg. Lørdag hadde vi hyggelig middagsselskap til langt på natt, og søndag morgen starter med et brak da minstebarnet har stått opp og dratt i duken som vi var dumme nok til å dekke kjøkkenbordet med, og nå er alle vinglassene, den turkise glassbolla og fire vannglass knust.
Og midt i denne syndens pøl står vår toåring og skriker hysterisk med en blanding av blod og rødvin på tærne.
Litt skjøre (klokka er 06.43) får vi skylt barnet, satt på plaster, feid og vasket, og et kvarter senere sitter den lille jenta fornøyd og spiser havreputer direkte fra boksen, i sofaen.
Dårlige foreldre som vi er vakler vi tilbake til senga og instruerer storesøstrene om å se til lillejenta. De er tross alt fem og seks år og store nok til å sitte barnevakt. Ærlig talt. For sikkerhets skyld lar vi døra til soverommet stå åpen, og jubler når hun eldste foreslår film som morgenaktivitet.
De ordner seg selv og få minutter seinere høres Askepott fra stua.
Jeg våkner av et primalskrik. Overkroppen min kaster seg ut av senga før jeg rekker å reagere, jeg krabber ut i stua hvor det er hylekonsert mellom de to eldste jentene. De river i fjernkontrollen, volumet er på maks og det veksler mellom eurosport og cartoon network. Jeg gjør kort prosess og røsker ut tv-ledningen. Det blir dørgende stille. Så roper jeg ut en moralpreken om reklamefjernsyn, tramper inn på soverommet og jager mannen ut i stua. Han subber avgårde med dyna og legger seg til rette i sofaen etter å ha stappet en bok til hvert av barna.
Tre timer seinere våkner jeg av at det er helt stille. Foruroliget tar jeg på meg morgenkåpa og lister meg ut i stua. Der ligger minstebarnet på tvers over pappas mage og begge snorker rallende. Jeg lister meg videre ut i gangen og hører eldstejentene pludre fra barnerommet. Jeg gløtter på døra og synet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det er mel overalt. Og ikke bare hvetemel, det er havregryn i sengene, rugmel, byggmel og sammalt hvete i et tynt lag på veggene. I hauger på gulvet er det skibakker og fjell av mel. Og midt i det hele er en landsby i Lego med vinterolympiade. Jeg klarer ikke å snakke og trekker meg rystet ut på kjøkkenet, der ser det om mulig enda verre ut. Alle skuffene står åpne og det er kjeks og solsikkefrø overalt. Jeg drikker et glass vann og lister meg tilbake til soverommet. Der kler jeg raskt på meg, skriver en lapp jeg legger på kjøkkenbenken, og sniker meg ut. Så går jeg på kaffebar og leser aviser.