Smittsom sykdom.

Det er lørdag formiddag og eldstebarnet og jeg er på tur. Vi har vært på kafe og på matbutikken, men på vei hjem oppdager jeg at jeg har glemt brød, og stopper ved et bakeri.
Femåringen troner i forsetet, hun trykker og skrur på radioen. Vi blir enige om at hun kan sitte i bilen mens jeg løper inn for å kjøpe brødet.
Jeg parkerer og hun har fornøyd funnet en kanal med hiphop, jeg løper inn og blir stående en stund i kø.
Gjennom butikkvinduet kan jeg følge med på barnet i bilen.
Hun hoier til musikken, fekter og kaver, men plutselig blir hun veldig rolig og bøyer seg ned i setet så jeg ikke kan se henne ordentlig.
Jeg blir litt bekymret, og løper bort til bilen når jeg omsider har fått kjøpt brødet.
Vel framme ser jeg at Selma sitter stiv i forsetet.
P3 støyer i kupeen, men selv om jeg skrur ned lyden reagerer hun ikke.
”Hva er det Selma” spør jeg bekymret. Det lille barnet svarer ikke, hun sukker bare tungt. ”Selma. Se på meg, hva er i veien? Er du dårlig?”
Selma puster tungt og sukker enda en gang. ”Mamma. Jeg er blitt syk.”
Jeg ser meg om etter oppkast i setet, sjekker pannen for feber og blir enda mer urolig når jeg ikke finner noen tegn på sykdom. ”Er du kvalm?” Spør jeg vennlig. ”Nei” svarer Selma med blytung stemme. ”Jeg er ikke kvalm. Jeg er blitt smittet av en alvorlig sykdom.”
Jeg skjønner ingenting. Så vidt jeg har sett har hun sittet i forsetet hele tiden mens jeg var inne i butikken. ”Hva slags sykdom er du smittet av da?” Spør jeg forundret.
”Det er veldig alvorlig altså” sier femåringen og ser dystert på meg. ”Jeg har fått kjønnsvorter.”
Jeg er paff. ”Har du fått kjønnsvorter?” sier jeg og kjenner at jeg må smile. ”Hvordan fikk du det?” spør jeg og må anstrenge meg for å ikke flire.
”Jeg fikk det av en jente jeg kjenner.” Svarer Selma og ser dramatisk ut gjennom vinduet.
Musikken er ferdig på radioen, og en damestemme sier: ”Du hører Juntafil på P3, og i dag snakker vi om kjønnsykdommer”.
Jeg klarer ikke å la være å le, og trøster Selma med at det kommer til å gå over av seg selv, og at det slettes ikke er noe å bekymre seg over. Samtidig skifter jeg kanal på radioen, og på vei hjem gleder jeg meg over at det enda er minst åtte år til jeg blir nødt til å svare noe helt annet i samme situasjon.