Mamma, kjenner vi noen aper?

Sist da vår lille familie var på biltur oppstod det en aldri så liten diskusjon om evolusjonen.
Våre to eldste barn satt lenge og diskuterte i baksete før Ylva lente seg fram og spurte;
- Mamma, kjenner vi noen som har vært aper?
- Hæ?
– Ja. Angelica i barnehagen sier at alle var aper før.
- Vel. Det er jo en relativ sannhet, svarte jeg bedrevitersk. - Nå er det jo egenlig sant at menneskene var aper en gang, men det var strengt tatt lenge før vi ble mennesker.
- Men når ble vi mennesker da?
- Jeg er jammen ikke sikker, svarte jeg nølende. – jeg tror kanskje det er noe sånt som hundretusen år siden, kanskje mer?
- Oi. Det var lenge! Ylva var tydelig imponert. – Var det før jeg ble født?
- Ja det kan du være sikker på at det var. Veldig lenge før du ble født!
Ylva tenkte seg lenge om. Og så spurte hun; - Men de apene som lever nå, når blir de mennesker da?
- Hæ? – hvilke aper?
- De apene som er aper nå, og som ikke er blitt til mennesker. De som bor i dyreparken mamma. Når er det de blir til mennesker?
Jeg måtte trekke pusten. – Jo altså, nå skal du høre her Ylva. Sa jeg og dro på ordene for å samle meg, - Nå er det sånn at for fryktelig lenge siden, så fantes det noen aper som forandret seg over veldig mange år, og til slutt så ble de mennesker. Men så var det noen venner av disse apene som forandret seg på en annen måte, og de er fortsatt aper.
- Å ja. Sa Ylva. Hun ble sittende og tygge litt på det før hun gjenopptok tråden.
- Hvor lang tid tok det for en ape å bli til et menneske da?
- Vel, det var ikke sånn at apene plutselig stod opp en morgen og var blitt til mennesker, de ble det gradvis, kanskje barnebarnet til en ape var litt mer menneske, og så ble barnebarnet til det første barnebarnet enda litt mer menneske, og sånn fortsatte det i hundrevis av år, og til slutt var noen av apene blitt til mennesker.
Ylva grunnet lenge på dette. Så lente hun seg fram og sa med skråsikker tone:
- Men oldemor, hun har vel vært ape!