Å sykle i medvind.

Hver dag sykler jeg over en fire km lang slette. Det er en god og solid sykkelsti som strekker seg over et flatt område med åker og eng, og man kan se nesten hele nedre romerike. Det er flott. I dag for eksempel var det medvind, overgangslys og dramatiske skyer, en lysende måneskalk og mens gatelyktene sakte tente seg, nærmest fløy jeg gjennom landskapet med voldsom og dramatisk musikk i ørene. En riktig så fin nær naturen opplevelse.
Man trenger ikke kjøpe ny sykkel hvert år, personlig er jeg svært glad i min rustne hybrid, men om et par år, når disse kommer i produksjon, så tror jeg det blir vanskelig å motstå fristelsen. Hva med en sykkel man kan brette sammen til en ryggsekk feks, eller en i papp?
Cycling in to the future.

Neo Dada

For noen år tilbake datt en venn og jeg innom en Jono el Grande konsert i den lille salen på Oslo Konserthus. Og sjelden har jeg vel vært med på noe rarere. Er det noe jeg virkelig setter pris på så er det seriøs tulling. Når folk virkelig anstrenger seg for å tulle like grundig som om man skulle ha levert et statsbudsjett, så blir jeg fullstendig og hjelpesløst sjarmert.

Både musikken til el Grande og framføringen av den er komplett umulig å begripe noe som helst av, men det gjør ingenting for etter konserten var jeg så glad! Min venn og jeg gikk ut av salen med armene i været og var høye på original opplevelse i timesvis etterpå.

Og nå er det altså slik at han har laget en ny plate, Neo Dada og igjen forstår jeg ingenting av det, men jeg blir glad. Og jammen skal han ikke ha konsert den 14. mai på Blå. Og mon man ikke bare skal ramle innom den. Bare sånn for å kunne gå med armene i været et par timer etterpå.

Bløff og Bløffmakere

I slutten av april det mulig å få kjøpt denne boka. Den tar for seg historiske bløffer og faktiske bløffmakeres liv og levned. Forfatteren er Tore Sørensen som har en fortid som indiepopmusikant i det lite kjente, med mindre du tilhører en eller annen nerdeklan som alltid har full oversikt over hva som til en hver tid - spesielt på 80-tallet- rører seg, The Tables, (ble du nå nysgjerrig og vil høre, lytt her), og videre er han redaktør, forfatter og utgiver av det vidunderlige magasinet Kuriositetskabinettet, som bare er å få kjøpt på Tronsmo i Oslo, evt direkte av Sørensen selv, og som inneholder rare og bisarre historier om alt mulig fra rapporten om de 8 mystiske UFO-liknende tallerknene som ble funnet spredt ut over hele England i 1954 og som senere viste seg, etter at politiet blant annet hadde hogget hull i en og blitt oversprøytet av grønn guffe, var en imponerende grundig spøk iscenesatt av fem overenergiske unge gutter, til anmeldeser av sjeldne bøker man aldri hadde hørt om hadde det ikke vært for dette magasinet. Veldig rart og veldig moro. Veldig rar og veldig moro fyr også altså, denne forfatteren. Men enn så lenge får man nøye seg med coveret til boka, og evt lett lytting til The Tables.

Grimasch om morgonen - Søndagsmelodi

Personlig mener jeg at dette er en av verdens vakreste melodier. Passer for melankolske søndager. Eneste problemet med denne versjonen er at man må lide seg gjennom en 17 sek lang HORROR-intro, skjønt - setter man pris på rare ting, så har det en viss pussighet over seg som er ganske komisk. Uansett bør den ikke stå i veien for Cornelis Vreeswijk.

God Frokost

Det er relativt tidlig, kvelden i går var helt rolig, men det ble litt mye potetgull. Noe som alltid skaper oksehunger morgenen etter. Og da kan jeg kanskje anbefale dette, siste innlegg hos This is why you're fat

.

Tidenes verste platecover

Jeg ler meg ihjel! Herregud folk er så gærne.
Og dette er bare to av en drøss.
Du finner resten på bloggen Fake Rich

Little Superstar - Fredagsfilm

Melonkaviar, varm gelete og andre magiske matretter.

Fysikk og kjemi er verdens virkelige magi. Og i dette tilfellet brukes det til å lage mat du aldri kunne forestille deg.
Tørre jordbær bokstaver, kaviar av melonsaft, varm geleboblete, kuler med ertesaft som eksploderer i munnen og andre ting som ville fått selv Willy Wonka til å rive seg i håret av misunnelse.
Bak denne merkelige maten står molekulær gastronomen og superkokken Ferran Adrià som serverer magiske retter på det som fire ganger er kåret til verdens beste restaurant (av det britiske magasinet Restaurant) El Bulli

Ferran Adrià begynte å eksperimentere med kjemiske prosesser uten annet enn nysgjerrighet, og etter flere år med mer eller mindre tilfeldig magi, har han nå innledet et samarbeid med Harvard for å finne ut av hvorfor hva skjer. Altså, hvorfor er det slik at det er mulig å lage kaviarliknende kuler av melonsaft, og de er myke og flytende inni, men om man ikke spiser dem umiddelbart så blir de raskt til små gummiballer(!).

Dette og andre interessante spørsmål kommer de garantert fram til og så har vi intet mindre enn en matrevolusjon på gang. Verden er et vidunderlig sted. Og jeg som trodde jeg hadde nådd toppen da jeg fant spiselige såpebobler.
Her er et klipp fra da Ferran besøkte Harvard, og viste dem melon-kaviar.


Cooking and Creativity from Harvard Magazine on Vimeo.

Lascia Ch'io pianga

Det begynner å bli mange år siden Farinelli ble sett av et ukjent, men stort, antall mennesker på kino. Dramatisk musikk og dramatisk historie, og plutselig var Händel toppen.

Uansett så er dette en perfekt søndagsmelodi. Og jeg tror filmen er verdt å se igjen den også.

Smittsom sykdom.

Det er lørdag formiddag og eldstebarnet og jeg er på tur. Vi har vært på kafe og på matbutikken, men på vei hjem oppdager jeg at jeg har glemt brød, og stopper ved et bakeri.
Femåringen troner i forsetet, hun trykker og skrur på radioen. Vi blir enige om at hun kan sitte i bilen mens jeg løper inn for å kjøpe brødet.
Jeg parkerer og hun har fornøyd funnet en kanal med hiphop, jeg løper inn og blir stående en stund i kø.
Gjennom butikkvinduet kan jeg følge med på barnet i bilen.
Hun hoier til musikken, fekter og kaver, men plutselig blir hun veldig rolig og bøyer seg ned i setet så jeg ikke kan se henne ordentlig.
Jeg blir litt bekymret, og løper bort til bilen når jeg omsider har fått kjøpt brødet.
Vel framme ser jeg at Selma sitter stiv i forsetet.
P3 støyer i kupeen, men selv om jeg skrur ned lyden reagerer hun ikke.
”Hva er det Selma” spør jeg bekymret. Det lille barnet svarer ikke, hun sukker bare tungt. ”Selma. Se på meg, hva er i veien? Er du dårlig?”
Selma puster tungt og sukker enda en gang. ”Mamma. Jeg er blitt syk.”
Jeg ser meg om etter oppkast i setet, sjekker pannen for feber og blir enda mer urolig når jeg ikke finner noen tegn på sykdom. ”Er du kvalm?” Spør jeg vennlig. ”Nei” svarer Selma med blytung stemme. ”Jeg er ikke kvalm. Jeg er blitt smittet av en alvorlig sykdom.”
Jeg skjønner ingenting. Så vidt jeg har sett har hun sittet i forsetet hele tiden mens jeg var inne i butikken. ”Hva slags sykdom er du smittet av da?” Spør jeg forundret.
”Det er veldig alvorlig altså” sier femåringen og ser dystert på meg. ”Jeg har fått kjønnsvorter.”
Jeg er paff. ”Har du fått kjønnsvorter?” sier jeg og kjenner at jeg må smile. ”Hvordan fikk du det?” spør jeg og må anstrenge meg for å ikke flire.
”Jeg fikk det av en jente jeg kjenner.” Svarer Selma og ser dramatisk ut gjennom vinduet.
Musikken er ferdig på radioen, og en damestemme sier: ”Du hører Juntafil på P3, og i dag snakker vi om kjønnsykdommer”.
Jeg klarer ikke å la være å le, og trøster Selma med at det kommer til å gå over av seg selv, og at det slettes ikke er noe å bekymre seg over. Samtidig skifter jeg kanal på radioen, og på vei hjem gleder jeg meg over at det enda er minst åtte år til jeg blir nødt til å svare noe helt annet i samme situasjon.