Når modeller og andre skjønne kvinner faller

For nøyaktig en uke siden, gallopperte jeg avsted for å rekke toget hjem. I teorien var det mulig om jeg bare løp alt jeg maktet, og det så lovende ut helt til et feilberegnet tråkk førte til at høyrefoten valgte å vrenge seg sidelengs, selv med helt vanlige sneakers - ingen høye hæler, og jeg ble veltet ned i knestående og kunne se hvordan Eidsvolltoget rolig men bestemt forlot perrongen. Blind av smerte, og med gutturale stønn kravlet jeg meg bort til nærmeste benk og måkte de som satt der vekk for så å legge meg halvveis over, med hodet ned da jeg kjente hvordan blodet styrtet fra hjernen og ned i foten, og en besvimelse ville være forestående om jeg ikke sørget for å ha hodet lavere enn hjertet.
Etter røntgen og kyndige undersøkelser fikk jeg konsantert røkne leddbånd og brist i ankelen, og har siden da ligget med foten høyt. Og med mye tid til å rote rundt på nettet.
Og hva fant jeg ikke da! Jo, mine medsøstre. Og det viser seg altså at mitt fall kan leses som en solidarisk handling til disse skjønne piker som faller fra høyder som langt overgår mitt løpested. Det er uten lyd, så du kan sette på favorittlåta di som komp.

Bodyworlds, en hudløs opplevelse

Nå og i hele sommer kan man vandre rundt blant hudløse mennesker og dyr i den store utstillingshallen O2 i London. Det er den omdiskuterte tyske legen Gunter Von Hagens, som forøvrig både har navn og utseende som en gjennomsnittelig skrekkfilmskurk - noe jeg mistenker ham for å spekulere i og more seg over, som selv har utviklet en metode for å rense og bevare døde kropper på en måte som gjør at man kan beskue dem på en ganske sjelden måte.
Om man er medisinstudent får man på et eller annet tidspunkt nærkontakt med døde kropper, og før eller siden dør noen nær oss og muligheten er da tilstede for å se et dødt menneske. Men det å virkelig studere menneskekroppen, uten hud, og uten at det er en man har følelsesmessig tilknytning til, skjer praktisk talt aldri. Derfor må jeg si at jeg virkelig skulle ønske jeg skulle til London i sommer. Så jeg ikke trengte å nøye meg med nettsidene, for de kan umulig være like sterke som virkeligheten.

Lørdagsspesial - Nord Korea

Allerede før jeg har begynt innser jeg at dette nok må bli en serie med saker. For milde moses hvor mye merkelig det er å finne om Nord Korea.

Dette hemmelighetsfulle og fullstendig isolerte samfunnet, hvor det hverken finnes private telefoner, satelittfjernsyn eller internett. Hvor den politiske ideologien Juche , utviklet av den avdøde- men på ingen måter glemte- leder Kim il Sung, har ført til at landet i sin idè om egen overtruffenhet fullstendig har avskåret seg fra resten av verden. Direkte oversatt betyr Juche sjølberging og dette er som sagt gjennomført tilgangs i dette landet.

Etter Kim Il Sungs død i 1994 overtok hans sønn Kim Jong Il.

















Kim Jong Il er nok over normalen glad i våpen og det militære, og har etter sin overtakelse erstattet Juche med en militær ideologi Songun. Songun betyr Militæret først, og det er betyr det i praksis også. De militære målene og behovene går foran alt annet. Det betyr at dersom landet ønsker å ruste opp, så gjør de heller det enn å bruke midlene på millioner som sulter feks.
Les mer feks hos Songun politics study group, som er svært begeistret over tankegodset.
Eller hos Songun som blogger jevnt og trutt om landet, og på videobloggen Songun videoblogg . Men jeg klarer ikke helt vurdere om det er på alvor eller på tull hun holder på, men mye info og moro er det. Som dette feks at Nord Korea har en plan for hvordan de skal hente ned månen for å se litt nærmere på den(!):




Dette er et merkelig land. Det er så gjennomkontrollert at det ikke er mulig å besøke det uten å være medlem av en Nordkoreansk venneforening, og er man da så heldig å få plass på en av turene, så blir man håndledet gjennom hele sitt besøk, og kan ikke gå noe sted på egenhånd.
Om man nå får lyst å reise dit kan man via landets offisielle nettsider søke om deltakelse på de arrangerte turene. Dette er riktignok turer som er så grundig arrangert at man må ha en dyp fascinasjon for det hele, for noen vanlig ferie er det ikke tror jeg.

Fotograf og journalist Tomas Van Houtryve er blant de få utlendingene som har dristet seg til å snike seg inn i landet under falskt navn og med falsk agenda for å få innpass til områder vanlige turister ikke slipper inn til. Han har gjort to turer til landet og dette har resultert i en veldig interessant samling fotografier. En større sak fra samme fyr er å lese i denne månedens Innsikt, fås kjøpt på en butikk nær deg.

Videre er det laget flere dokumentarer om landet.
Yodok stories tar for seg rømte fanger fra de mange konsentrasjonsleirene, og som har klart å komme seg over til Sør-Korea. Sammen lager de en musikal om forholdene i nord.



Det er masse mer grusomt, rart og interessant om dette landet. Men det må vente til neste gang. Nå har jeg nett-krampe.

The lost tribes of New York - fredagsfilm

The Lost Tribes of New York City from Carolyn London on Vimeo.

Fin og rar pop-opp-ABCbok

Kunstig regn

Om det virkelig virker, eller om det er flaks strides de lærde om, men faktum er at i Kina så arbeider over 30 000 mennesker med å kontrollere været. Og da i første omgang med å lage regn.
Helt siden 1940 tallet har det vært forsket på og utviklet nye metoder for å lage kunstig regn i Kina. Og er man i den heldige situasjon at man har over en milliard mennesker å ta av, så kan man kanskje avse skarve 30 000 til noe som ikke nødvendigvis er helt vitenskapelig etterprøvbart.

For å lage regn, evt for å styre skyer og fuktighet til eller fra bestemte områder brukes det kjemikalier

I hovedsak handler det om å spre bittesmå partikler i lufta som fuktigheten lett fester seg på, og så må man gjøre det på et tidspunkt slik at man enten får tømt en sky før den tømmer seg selv, eks i fugleredet (altså den store arenaen i Bejing under åpningen av sommer OL i fjor), eller at man skaper tett og fuktig vær feks i Dubai, sånn at mye av den støvete lufta kan renses, eller man sørger for at et jordbruksområde får nyte godt av fuktigheten som til stadighet befinner seg i lufta, men som ikke alltid former seg til regn av seg selv, da uten å ta hensyn til nabolandsbyen som blir snytt for regnet.
For å frakte partiklene opp i lufta bruker de fly og helikopter, raketter og kanoner. Et slags værmilitær altså.
Men som sagt, om det faktisk virker er vanskelig å vite sikkert da det er umulig å forutsi bevegelsene til en sky, og det er en drøss andre parameter som er med på å avgjøre om regnet kommer eller ikke.

Moro er det uansett, og for å farge det hele, så minner jeg om Kate Bush uforglemmelige video om samme tema, fra en gang på 80 tallet var det vel.

Machu Picchu Post - Lørdagsmatiné

Machu Picchu Post from Machu Picchu Post Team on Vimeo.

Jesus på korset i karse

Påske er også tiden for et nytt ras med ting laget på SFO eller i barnehagen, og huset fylles igjen med alt fra isoporkjegler med fjær, trådballer, dorullkyllinger og knuste egg.
Og karse.
Karse er det jeg liker aller best tror jeg. Det er hyggelig. Små grønne spirer som vokser i fuktig bomull. Jeg blir nesten litt rørt av det. Tenk så lite skal til for at tydelig og friske tegn på liv krabber ut av lusesmå frø i rekordfart.
Så var det at en venninne av meg i forbifarten kom til å nevne at hun drev og rotet fram gammel påskepynt, og at hun lette så fælt etter en sak datteren hadde laget for mange år siden. Det var en form til å dyrke karse i, jesus på korset. Jesus på korset i karse. Herregud.

DEVO opp fra støvet

Det er lett å tro at gamle helter har det best i nostalgien, og at når de har lagt på seg sine respektive tretti kilo og ikke lenger ser friske og festelige ut i sine røde bøttehatter, og man er oppriktig bekymret for om de kommer til å klare å gjennomføre konserten uten å få hjerteinnfark, så er det best de gir seg.
Men så skjer det utrolige at enkelte faktisk klarer å riste av seg støvet å framstå både interessante og friske på sine gamle dager.
Det har nå skjedd med Devo. Jeg gir meg ende over. For en låt og for en video. Jeg bøyer meg i støvet og spiser i meg all ufin overbærenhet og all den onde latteren.

"DON'T SHOOT" - DEVO from DEVO Channel on Vimeo.

What goes around cows around

I 1973 smalt en meteoritt rett i nakken på ei lita kvige som sov fredelig i fjellene ved Trujillo i Venezuela.
Nå skulle man kanskje tro at dette var dårlige nyheter, men tvert imot.
Bøndene som hørte til gården der kua ble drept relativt kontant, våknet midt på natten av et enormt smell. Det slamret i dørene og klirret i vinduene, og hele området ble opplyst av et voldsomt lysglimt. Engstelige og forstyrret løp de stakkars bøndene ut på tunet for å se hva som var årsaken til alt dette spetakkelet, og fant til sin overraskelse en kvestet ku.
Den lille kviga var slått flat i bakken, og nakken og hodet var most til ferdig kjøttdeig.
Effektive som bønder kan være, fikk de raskt slaktet resten av kua, og bondekona dro med seg den merkelige svartsvidde steinen som de fant oppi alt kjøttet.
Steinen ble så brukt som dørstopper helt til en astronom fra et nærliggende universtiet fikk nyss i saken og kom på besøk.

Det var helt klart at steinen var en meteoritt, og astronomen overtalte bøndene til å selge den til ham. Nå nylig ble den sagnomsuste steinen solgt på en auksjon for 1300 dollar til en meteorsamler.

Men som kjent what goes around comes around, og i 1997 var en liten fiskebåt på tur langt uti Japanhavet med fire glade fiskere ombord, da en ku plutselig, og fullstendig uten forvarsel, kom ramlende ned fra himmelen, smalt i dekket på båten og laget et digert hull som igjen medførte at båten sank på mindre enn 30 sekunder.
De fire fiskerne rakk så vidt å klamre seg til hver sin vrakbit, før mesteparten av båten, og kua, forsvant ned i dypet.
Mange timer senere ble de stakkars fiskerne arrestert av havnepolitiet som mente at de drev smartass forsikringssvindel, og mest sannsynlig hadde senket båten selv, for så å skru sammen denne ville historien.
Etter ti dager i fengsel kom det kontrabeskjed til det ivrige havnepolitiet.
Det viste seg nemlig at et Russisk fraktfly, i mangel på en bedre løsning, hadde dratt ombord ei sta og gjenstridig kvige som ikke ville flytte seg fra rullebanen da flyet skulle lette. Etter lang tids dytting, lokking og knuffing, hadde de til slutt veltet kua inn i flyet.
Hva de videre hadde tenkt å gjøre med den vites ikke, men vel oppe i lufta fikk kua panikk og begynte å stampe og løpe rundt i lasterommet. Dette skapte store problemer for flyet som hadde et svare strev med å holde kursen når 200 kg ku trampet omkring som besatt.
Til slutt så de ingen annen løsning enn å slippe kua ut over åpent hav.
Og så gikk det altså så galt det overhode kunne gå.
Og den skjøre balansen i verden var igjen gjenopprettet.

Den Store Japaner. Igjen.

Det virker som om Dai Nipponjin, Den Store Japaner, eller Big Man Japan som den heter på engelsk er i ferd med å dukke opp på kino i Europa. Dette er en film som har gått runder på filmfestivaler, også i Norge på Film fra Sør for et par år siden, og nå kan jeg ikke skjønne annet enn at det bare er et tidsspørsmål før den kommer tilbake, og da på ordinær kino.
Selskapet 6 Shooter film series har den i sin katalog (forøvrig sammen med Alfredsons Låt den retta komma inn) og det er kanskje godt nytt for den store japaner.

Tempeltrær, Darwin og Dinosaurer

Et av verdens eldste, uendret i utseende, trærne som finnes er tempeltreet.
Det har sett helt likt ut siden Plateaosaurus og vennene dens gnagde i seg bladene for over 230 millioner år siden.
Det er et tre som trives best i subtropiske strøk, men som har hatt en økende popularitet også i nordeuropa, og i Norge - sannsynligvis som en følge av bedre økonomi, ønske om luksus, profesjonelle landskapsarkitekter som har forlest seg på design og arkitektur, og som i likhet med resten av landet har en sterk følelse av at alt er mulig bare man har penger til det, og det har vi jo - så selv om det strengt tatt ikke er helt optimale klimaforhold her, klarer det seg til en viss grad. Når det overlevde naturkatastrofen som klarte å utslette nesten alt annet her på kloden for noen millioner år siden, så kan man jo si det har vært ute en vinternatt før. Charles Darwin kalte treet for en levende fossil, og man har funnet fossiler med avtrykk av bladene, og de ser helt like ut som bladveksten på trær anno 2009.

Det er ikke grenser for hvilken medisinsk virkning blader og frø har. Det er litt av et mirakeltre egentlig og det lages all verdens av preparater av virkestoffene. En av de mest kjente er Ginkomax (treet heter Ginko på latin), som jeg har observert til og med på Rimi. Og det skal kunne kurerer alskens plager, fra kalde føtter til diabetes, depresjoner, grønn stær, høydesyke, tretthet, kreft og hoste.
Tempeltreet lar seg plante i de varmeste områdene her til lands, mao ikke der jeg bor dessverre, men de når nok ikke sin maksimale høyde som er rundt 40 meter. Men det er jo egentlig også litt vanskelig å si, for det tar dem rundt 3500 år å bli så store, så man skal aldri si aldri, men vi tror ikke de gjør det, men det får andre enn oss finne ut av.
Uansett, jeg syntes det er et praktfullt tre, og jeg skulle mer enn gjerne ha hatt et i hagen.

"There is nothing I'd like better than having a jellyfish named after me"

I 1982 kom en glad og nyutdannet marinebiolog ved navn Ferdinando (Nando) Boero til Bodega Marine Laboratory ved Universitetet i California, med et stipend for å forske på glassmanet.

Det var ikke det at Nando var så skrekkelig begeistret for glassmanet, han var oppriktig interessert i marinebiologi, bevares, men han hadde en baktanke med hele glassmanetprosjektet.

Nando var nemlig stor fan av Frank Zappa. Og i flere år hadde han grunnet på hvordan han skulle klare å gjøre noe oppsiktsvekkende nok til at FZ ville møte ham.

Og nå hadde han lagt en lur og intrikat plan.

Da kan studerte marinebiologi oppdaget han ved en tilfeldighet at områdene rundt California hadde et sort hull hva angikk forskning på glassmaneter. Om man tilbrakte mer enn en halv time under vann der, ville det praktisk talt være umulig å ikke oppdage et hittil ubeskrevet, og det viktigste av alt; navnløst eksemplar fra glassmanetfamilien. Og ettersom reglene for navning er slik at forskeren som oppdager også er den som kan foreslå navn til det som er oppdaget, tenkte Nando at han hadde en vanntett plan.

Det viste seg at han hadde helt rett.

Bare kort tid etter at han begynte letingen ble han kronet med hell. Og navneforslaget Phialella Zappai ble godkjent.

Og da han i et brev beskrev sitt funn for FZ og spurte om lov til å oppkalle den etter ham svarte Frank: "There is nothing I'd like better than having a jellyfish named after me".

Og Frank nøyde seg ikke med det, han dedikerte til og med en hel konsert til glassmanetforskeren, og ville mer enn gjerne treffe Nando, og det ble starten på et - om enn ikke så hyppig og intimt forhold, så hvertfall et vennlig og hyggelig bekjentskap mellom FZ og den ivrige marinebiologen.

The Cocktail Party - noe for en lørdags formiddag

Sandy Skoglund laget en gang på nittitallet en orgie i cheesedoodles, kom bare til å tenke på det. Veldig rart og moro. Det må jeg si.

Rødhette i skjema - fredagsfilm

Slagsmålsklubben - Sponsored by destiny from Tomas Nilsson on Vimeo.

Transatlantisk magnetisk vakuumtog.

I over hundre år har man diskutert muligheten for å lage et virkelig superraskt lyntog.
Et tog som skal kunne gå 5-6 ganger hurtigere enn lyden!
Om man får til optimale forhold, så vil det kunne gå raskere enn
6000 km/t.
Det ville i praksis bety at man kunne reise fra London til New York på under en time. Vilt.


Men for å få til dette er det ikke bare et spørsmål om energien man tilfører toget, men også omgivelsene rundt.
Den største energityven i dagens høyhastighetstog er faktisk motvinden (eller luftmotstanden som det eg heter), hvilket jeg som aktiv syklist gjerne skriver under på, for når man kommer opp i så syke hastigheter så er det grenser for hvor aerodynamisk det er mulig å være, og da sikter jeg ikke til meg på sykkel altså.

Om man ser på satellitter og raketter som skytes opp og detter ned, så har de alle ekstra beskyttelse fordi luftmotstanden er så voldsom at det hele tar fyr i ren og energisk friksjon.
Denne utfordringen er jo ikke bare et problem fordi det blir så grusomt varmt, men først og fremst fordi lufta bremser og dermed stjeler alle forsøk på å øke farten.
Derfor er det altså at noen har brukt både seriøs forskningstid og fiksjonstid på ideen om vakuumtunneler under havet! (beklager alle utropstegnene her altså, jeg forsøker virkelig å la være, men i dette tilfellet er det gruelig vanskelig)
Ved å lage vakuum ville man fjerne mesteparten av luftmotstanden, omtrent som rørpost, og dermed kunne man ved enkel, eller enkel og enkel fru blom, magnetisk kraft - som allerede er i utstrakt bruk på tog rundt om i verden, og spesielt i Japan, selvfølgelig, de lever jo i sci-fi fremtiden, og de har vår nå, fuck altså. Hvor var jeg? jo! Vakuum og magnetisme.
Altså, ved å bruke den samme teknologien som allerede er i bruk, i kombinasjon med vakuumtunneler, ville man virkelig få utnyttet potensialet i de magnetiske togene, i teorien kan disse togene allerede gå i over 6000 km/t, men på grunn av den irriterende lufta går de ikke raskere enn rett over 500.

Utfordringen er at det er grisedyrt. Helt latterlig dyrt. Det er så dyrt at selv om det som sagt har vært diskutert i mer enn hundre år, så er det enda ikke noen som har vært villige til å virkelig ta tak i saken.
Bare det å legge tunneler på kryss og tvers i havene er så stort og voldsomt at det nesten ikke går an å tenke på. Men det var jo en tur til månen også for bare 50 år siden.
Det å legge tunnelene i havet ville også skape en mulighet for å bruke gravitasjonen til å øke farta, hvilket jo også er en spennende tanke. Men jeg har alltid forestilt meg at jordas egen magnetisme var sterkere jo nærmere man kom kjernen, og om disse togene skal rase rundt langt der nede i havet, drevet av magnetisme, kunne det kanskje bli krøll på energien?

Uansett, så vidt jeg har overskuet så har det vært gjort en del undersøkelser i Norge, fordi vi er så store på gass og oljeledninger, og kan dette med å legge kabler i havet, og om vi er heldige så kanskje vi rekker en tur med et slikt lyntog innen vi dør.
Det kjenner jeg at jeg virkelig håper. Kanskje til og med mer enn en tur ut i rommet.