Babycall fra helvete.

Det hadde vært en utrolig vellykket dag på Liseberg. Vi var stolte foreldre som ikke hadde kjeftet en eneste gang, og det strålte harmonisk og lykkelig småbarnsfamilie av oss idet vi entret hotellet hvor vi skulle bo.
Middagen forsterket den vidunderlige familieidyllen, alle var blide og spiste opp maten sin, og vi var overskuddsforeldre som tullet med tannpussen, leste bok og sang flere sanger for de små barna. Og som om det ikke var nok så sovnet alle som småstein uten et eneste glass vann eller tur på do.
Men da var klokka åtte.
Og der satt superforeldrene og tvinnet tommeltotter og så på svenske nyheter uten lyd i det 8 m2 store hotellværelset. Og vi var ikke trøtte.
Men vi har jo vært på tur før, så vi hadde med babycall. Rommet vårt lå i andre etasje rett over resepsjonen. Ved siden av resepsjonen var det en bar, og etter en diskusjon om moral, fant vi ut at vi hadde gjort oss fortjent til ett glass øl uten skam. Det var nøyaktig 50 meter fra rommet til baren, og vi smatt ut etter å ha testet om babycallen hadde dekning.
Det er ingenting som virker så positivt på parforhold som følelsen av å kanskje være de beste foreldrene i hele verden. Fulle av selvskryt pratet vi fornøyelig om hvordan vi hadde taklet den og den situasjonen, og hva vi syntes om de andre foreldrene med sine skrikerunger. Og vi ble ikke mindre selvgode av en stakkars familie over oss som åpenbart slet med en krakilsk unge. Det var et svare spetakkel, og etter kort tid kom den stakkars pappaen ned, bærende på det desperate barnet. Mannen min og jeg trengte bare å veksle ett blikk for å forstå at vi i hvertfall aldri ville tatt med vårt desperate barn ned i en hotellresepsjon. Pappaen stoppet opp foran baren med det hysteriske barnet, og over skrikingen ropte han ”är det nogon här som bor på rum 208?”
Det var det. Det var vi som bodde på rom 208. Og mellom askebeger og ølglass måtte vi skamrødmende ta i mot vår datter på 4 år. Mannen trakk oss ampert opp til rommet vårt hvor kona satt på senga med vår 5 åring hulkende på fanget, det var oppkast på teppet, og minstejenta klamret seg til en fremmed dame som uten blygsel fortalte hva hun mente om foreldre som oss. Det var kaos.
Babycallen hadde gått tom for batteri, eldstebarnet hadde kastet opp og blitt hysterisk.
Vi fikk takket nabogjestene ut av døra, tørket opp på gulvet og roet ned barna. Klokka ni prikk hadde vi også lagt oss. Vi ble enige om at dette hadde vært en sjelsettende opplevelse og at vi aldri noensinne skulle glemme å sjekke batteriet på babycallen.
Og vi var de første som sjekket ut av hotellet morgenen etter.