Hvem skulle trodd det om R Kelly?

Av alle grusomme musikkgenre, så tror jeg at R&B/Soul er det verste jeg vet.
Det er til og med verre enn blues, og blues er for meg like ille å høre på som om noen nappet ut alle hårene under armene på meg med pinsett.
R Kelly driver med det. Ikke hårnapping, men R&B/Soul-helvete. Og ikke trodde jeg at han noensinne kunne finne på å engasjere så mye som et grams underhudsfett hos meg, men så feil kan man altså ta.

R Kelly har nemlig laget det jeg tror er noe av det aller morsomste jeg vet. For et par år siden må litt av kokainet han stappet seg med, mens han tisset på tenåringsjenter, ha satt seg fast under venstre pannelapp, og så har han havnet i en slags trance av syk kreativitet og intelligent humor, og så har han klart å hoste ut av seg denne skrekkelig rare og nesten litt for morsomme såpeopera-musikal-dramaserien Trapped in the closet. Og det er fantastisk.
Alle episodene er ca 3 minutter lange, de er laget over samme, enerverende, soulmelodi og forteller historien om den unge kjekke Sylvester (R Kelly) som våkner i en fremmed kvinnes seng, bare for å oppdage at han, og hun, har vært utro, og nå kommer mannen hennes hjem, og Sylvester må gjemme seg i skapet. Og så går det slag i slag derfra, og tar altså så merkelige vendinger at det ikke er til å tro. Og alt på rim.
Og moralen er som alltid, at man skal ikke skue hunden på hårene, selv om den lukter vondt, har en patetisk trang til fløyelsmusikk, kokain og tenåringsjenter.
http://www.ifc.com/trapped/