Bilen vår

”Vent litt! Jeg skal bare flytte barnesetene så kan dere få sitte.”
To av mine kollegaer skulle sitte på hjem fra jobb, og jeg hadde glemt at bilen vår for lengst har passert stadiet rotete og uhygienisk, og nå var klar for arkeologiske utgravinger.
Selv om bilen bare er noen år gammel så har den fått sin egen lukt og farge. Innvendig altså. Til å begynne med var den kremhvit og luktet plast og furunål. Nå er den mer kvaefarget og har fått sin helt særegne lukt sammensatt av flere lag gamle brødskiver med kaviar, leverpostei og salami, tørket frukt, gjørme og gress. Ca 50 katastanjenøtter fra i fjor, et par hundre klissete pastiller, og noen poser knuste kjeks. Alt dette er godt klemt sammen med tegneserier, aviser, luer, flasker, bleier, smukker, et utall poser med vått tøy, alle de enslige vottene som har mistet sin makker og en ski.
Mine hyggelige kollegaer stod høflig og ventet mens jeg pesende dro ut det ene beviset på at vi er en travel småbarnsfamilie etter det andre.
”Et øyeblikk bare nå” mumlet jeg og forsøkte desperat å måke ned det verste griseriet som åpenbarte seg under barnesetene. ”Jeg skal bare få unna dette, så kan dere snart sette dere inn” stønnet jeg og lette fortvilet etter en søplesekk å putte alle de våte og krøllete tingene i.
”Hvis det er et problem så kan vi gjerne spasere, du må ikke stresse for vår del.” sa den ene av mine hyggelige kollegaer. ” Vi kan godt hjelpe deg!” sa den andre og skulle til å stikke armene ned i den mugne og halvtørre fruktsalaten som lå smurt utover bilgulvet og åpenbarte seg da jeg omsider fikk dratt ut klumpen med krøllete tegninger og ødelagte blader som hadde kilt/limt seg fast i underlaget. ”IKKE!” ropte jeg skrekkslagen og dyttet kollegaen unna.
”Jeg er snart ferdig altså! Skal bare få ut disse siste tingene så er det plass til dere!”
Frenetisk dyttet jeg unna de siste matogvåteklær restene, og med en troskyldig mine dekket jeg over det flekkete baksetet med et gammelt håndklede. ”Sånn. Nå kan dere sette dere.” Kollegaene mine satte seg inn og så var vi klare. ”Du Vera, jeg tror kanskje det er litt vått her.” sa min ene kollega høflig. ”Hva? Er det?!” Jeg spratt opp og dro dem ut av baksetet bare for å oppdage at hele setet var gjennomtrukket av en eller annen klebrig væske.
”Vi går vi, det er ikke noe problem” sa kollegaene vennlig og tuslet av gårde.
Men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, jeg fikk vasket og tørket bilen, og nå er den ren og tørr, og det er jo bra, for det er sikkert et par år til neste gang vi får ryddet.