Fasadeløs kjefting

- MEN I SVARTE BANAN DA! ER DET MULIG Å PLUKKE OPP BARE 20 AV DE FEMTUSEN LEGOKLOSSENE SOM SLENGER I STUA?!!!!
Det er lørdag formiddag og for at det skal blir riktig koselig i helga så må vi rydde. Og barna må rydde sine ting, for vi har mer enn nok med våre egne.
Men etter åtte år har vi enda ikke funnet ut hvordan vi skal få dem til å rydde. De bare soser rundt og subber borti møkkete klær som slenger på gulvet, eller så blir de sugd inn i perleboksen og sitter fortrollet i timer og sortere gule og røde mikroperler.
- DET KAN DA IKKE VÆRE NØDVENDIG Å SORTERE DE DUSTEPERLENE NÅR HELE FORBASKA ROMMET SER UT SOM EN RIVNINGSTOMT! Brøler jeg så vegger og lamper rister. ”Mamma ikke skrik sånn!” - JO JEG MÅ SKRIKE FOR DERE GJØR JO INGEN VERDENS TING! Pruster jeg, GJØR NOE! NÅ!!!
Og så flytter de rundt på en sokk, og plukker opp en lodott.
- HVIS DET SKAL VÆRE PÅ DEN MÅTEN SÅ FÅR DERE IKKE NOE LØRDAGSGODT! Jeg stirrer utfordrende på de små damene. - IKKE EN SKIT FÅR DERE! DERE FÅR IKKE MAT HELLER! IKKE VANN! INGENTING! HØRER DERE??? RYYYYYYYYYDDDD NÅÅÅÅÅÅÅÅ! Jeg blir hes og må hoste lenge før jeg kan fortsette tiraden. ”Jeg blir gal! Ser dere ikke det? Se så gal mamma er!” harker jeg og hopper opp og ned på stedet.
”Men mamma du rydder ikke du heller, du står bare der og skriker.” påpeker den mellomste. ” Detkandutarennafartogdritei!” sier jeg bistert og tramper inn på kjøkkenet for å kaste ting ned i oppvaskmaskinen.
Litt senere er det enda mer rotete fordi barna har funnet ut at de skal rydde veldig grundig, så de har tømt hele klesskapet på gulvet. ”Fantastisk!” sier jeg spydig. ”Hva er det egentlig dere driver med? ALT skal INN i SKAPET før jeg får sagt TANNPASTATUBE!” kommanderer jeg hest.

Etter to timer er det faktisk ryddig i leiligheten og vi skal ut å kjøpe lørdagsgodt.
Utenfor møter vi de hyggelige naboene med to små barn som alltid er ute og leker fra ni om morgenen selv på lørdag. ”Hei hei” sier vi blidt. ”Hei hei” svarer de og ser usikkert på meg. ”Er alt bra eller?” Spør nabopappaen. ”Jada jada” svarer jeg og dytter barna foran meg mens jeg krysser fingrene for at vinduer og vegger er lydtette.
Vel hjemme igjen sjekker vi hvor lydt det er ut av vinduene, og kan med synkende hjerte konstantere at det er mulig å høre hvert eneste ord ut på gata selv om man bare mumler.
Det var jo greit å vite til neste helg.