Lettvinte løsninger.

Det sitter en toåring ved enden av bordet og skriker. Rundt barnet er det en slagmark av fiskebiter, maiskorn, gulrøtter, tomater, poteter og hvitsaus. Akkurat nå river barnet i plastsmekka og forsøker å få den over hodet uten at noen knyter opp.
Det sitter et par voksne mennesker ved siden av som løfter bestikket mekanisk til munnen mens de stirrer biskt i tallerkenen. Barnet har ikke spist middag på tre dager, bare skreket og kastet maten i veggen.
Jeg ser mismodig på mannen min, jeg lurer på om han husker hvordan vi drømte om økologiske grønnsakspureer med friske urter, og at våre barn skulle få et naturlig forhold til fisk. Vi hadde en teori om at bare vi hadde et positivt og avslappet forhold til maten så ville resten gå av seg selv. Våre barn skulle bli de friskeste og sunneste noensinne til å tråkke rundt på moder jord. Men et sted mistet vi visst grepet. Og nå er det bare grillpølser og havregrøt som går ned uten protester.

Dagen etter i barnehagen sukker jeg tungt over hvor vanskelig det er å få den hersens ungen til å spise bare litt middagsmat. ”Det er en kamp” sier jeg og fisker etter sympati. ”Hva?” sier barnehageassistenten. ”Ylva spiser jo alt mulig, hun er den minst kresne på hele avdelingen!” ”Spiser hun fisk også?” spør jeg vantro. ”Ja det går ned på høykant, her om dagen måtte vi stoppe henne etter tredje porsjonen med fiskesuppe.” Jeg blir mistenksom, denne assistenten snakker åpenbart ikke om samme barn som jeg. ”Er du virkelig helt sikker på at du ikke forveksler henne med et annet barn, hun og Sara er jo ganske like av utseende” ”Nei nå må du gi deg, Ylva har en strålende appetitt. Alle barna spiser mye her.” Jeg må tygge meg hardt i tannkjøttet for ikke å bjeffe uforskammetheter tilbake. Hmpfr. Jasså, så det er her hun spiser. Og hva i all verden er det de gjør her som vi ikke klarer hjemme. Assistenten oppfanger at jeg ikke er helt fornøyd med situasjonen og legger trøstende til ”Du vet med så mange barn er vi nødt til å prioritere måltidene, og jeg skjønner jo at man kan ty til lettvinte løsninger når man kommer sliten hjem fra jobb.” Lettvinte løsninger!!!
Jeg må gå før jeg blir voldelig, lettvinte løsninger! Hvis hun hadde visst hvor lite lettvint middagene våre er!
Jeg traver illsint til jobben. Vi har gått i en felle. To år og allerede i gang med utpressing. Noen har lurt meg til å tro at alt er fint til de blir tenåringer, men de må ha glemt hvor utspekulert en toåring faktisk kan være. Jeg skjønner at vi har undervurdert henne, og at jeg må være smartere enn min to år gamle datter hvis jeg skal få henne til å spise middag sammen med oss.