Det er ikke det at en Citroen Berlingo er slik en lekker bil, men det får da være måte på trakassering også.

Her en morgen, mens alt stod på hodet, alle hadde forsovet seg, eller voksne hadde forsovet seg med det til følge at barna også forsov seg og innkasserte bøtter med kjeft fordi de var så treige, og det var 12 minus, kom vi ut av huset og fikk hva jeg vil kalle en ekte overraskelse.
Bilen vår, en nydelig gullfarget Citroen Berlingo, var fullstendig, og da mener jeg virkelig overordentlig og ugjenkallelig fullstendig pakket inn i plast.

Noen hadde surra minst to kilometer gladpak rundt og rundt og rundt og rundt den, til det ikke var så mye som en milimeter metall stikkende ut.
"HVA I HELVETE ER DETTE!" brølte jeg så barna fikk sår på sjelen, og de naboene som enda ikke, med bedre eller dårligere begrunnelse, ikke hadde våknet og kommet seg på jobb, ble revet ut av sine senger og tvunget bort til vinduene.
Og jeg vet for å være ærlig enda ikke hva det var. Eller hvem det var, eller hvordan det var blitt slik. Og det tok oss, eller meg, en halv time å surre ut bilen, mens mannen stod tvekroket og glubbet henrykt som en kalkun og hjalp ikke det minste til.
Herregud sier jeg bare.