mandag 6. juli 2009
Merkelig skilting
Denne dammen er periodevis så full av små grønne frosk at det utgjør en reel fare å passere på veien ved siden av. Faren er størst for syklister og bilister som svever i nådeløs livsfare når de ufravarende kommer til å skli over et par hundre frosk som desperat forsøker å krysse veien fra dammen og over til skogen.
Hvorfor de velger å passere over veien, når skogen er minst like stor på den andre siden av dammen, der det ikke er noen vei, er et mysterium. Og det virker heller ikke som om evolusjonen har stått disse små stakkars krekene bi, for selv etter noen hundre år med samme selvutslettende adferd er dette fortsatt et stort problem. Både for traffikanter og frosk.
Og da er det eneste som hjelper litt god gammeldags folkeopplysning.
søndag 21. juni 2009
oppned en gang til - søndagsmelodi
lørdag 6. juni 2009
Gin Titanic for en varm og kynisk sommerdag
Lørdagsmatine. Skummelt og fasinerende.
I mange år hadde jeg et mareritt som kom igjen med jevne mellomrom.Det var mer en fornemmelse enn tydelige bilder, men jeg husker jeg forsøkte å låse fast drømmen en gang det var ekstra sterkt, og da klarte jeg å "se" at det som var skummelt var at det kom enorme skygger ut av veggene som var brede som hus, men syltynne og nesten skarpe i kantene. Som papirark. Og så ble jeg vekselvis klemt mellom det brede og det skarpe. Guffent. Og så fant jeg denne filmen, og det er kanskje det nærmeste jeg har kommet en slags visualisering av den fornemmelsen. Fint og fælt samtidig.
onsdag 3. juni 2009
Da norsk folkeinstitutt forsøkte å få det norske folk til å spise paprika.
På femtitallet, etter andre verdenskrig, var det dårlig med mat i Norge.
I mange år hadde folk måttet klare seg på smuler og det lille av mat som fantes på gårdene rundt om i landet, og man hadde vent seg til å spise ting som liknet på den originale varen i mangel på den ekte. For eksempel laget man kaffe av en blanding av potet, bark og andre merkelige saker, og istedenfor ananas på boks, laget man kålrabi i biter på boks med jukseananassmak.
Etter krigen ble det igjen lettere å få tak i ordentlig mat, men da hadde folk vent seg til å spise ganske mager og merkelig kost, og mange var veldig skeptiske til all den nye maten som plutselig kom til landet.
Den norske regjeringa fant ut at de måtte drive folkeopplysning om all den gode og næringsrike maten som nå var å få kjøpt i butikkene, og de laget masse reklame for all mulig slags mat.
Det fungerte supert. Folk handlet stadig vekk flere og flere nye matvarer, og kostholdet til nordmennene ble bedre og bedre.
På 60 tallet ble en ny type grønnsak mulig å få kjøpt i butikkene. Den var enten grønn eller rød, og skinnende blank, med en kraftig grønn stilk. Den var proppfull av jern og vitaminer og rasende sunn. Det var paprika.
Nordmenn hadde aldri sett paprika før, det var en eksotisk grønnsak som i hovedsak kom fra Spania, men som lett lot seg overtale til å vokse i drivhus også i Norge.
Og om det var at den var så blank at den nesten så ut som plastikk, eller om det var at den kom fra Spania vet man ikke, men ingen ville kjøpe den, de ville ikke en gang smake på den, og ikke forstod de hva de kunne bruke den til heller.
Derfor lå de vakre grønnsakene i butikken og mugnet uten at noen så mye som tenkte på å ta dem med seg hjem.
Da var det at folkeinstituttet fant ut at de måtte fortelle om paprikaen på fjernsynet. På den tiden var det en ung og kvikk dame som het Ingrid Espelid Hovig, som opprinnelig var husstellærerinne, som hadde fine og praktiske program på tv om kosthold og mat.
Folkeinstituttet snakket med NRK og sammen med Ingrid ble de enige om å lage et fint program om paprikaen, og alt det deilige den kunne brukes til.
Det ble et strålende program. Ingrid viste hvordan man kunne spise paprikaen rå, enten på brødskiver sammen med ost eller pølse, eller i salater, eller som tilbehør til en kotelett. Og hun viste hvordan man kunne bruke paprikaen oppi deilige gryteretter, eller steke eller grille den og ha den som en fargeklatt ved siden av middagsmaten.
Det ble furore.
Det norske folket følte seg fullstendig invadert av denne fremmede grønnsaken, og NRK fikk flere hundre rasende brev fra folk som var i harnisk over hvordan man kunne foreslå at de skulle inkludere denne vilt fremmede, og nesten fiendtlige grønnsaken i sine matvaner.
For et uhørt forslag.
Det ble skrevet metervis med leserbrev i avisene, folk diskuterte opprørt over både middagsbord og i lunsjpauser, og nesten alle var enige om at dette var noe av det groveste de hadde vært utsatt for.
Likevel var det noen som ble nysgjerrige, og de som faktisk turte å smake på denne skremmende grønnsaken kunne fortelle at den slettes ikke var så verst. Den var faktisk ganske god. Sprø og søt og saftig var den, og med en delikat smak og vidunderlig farge.
Og sakte men sikkert vendte nordmennene seg til denne skumle grønnsaken, og nå nesten femti år senere, finnes det vel nesten ikke et kjøleskap i landet som ikke har en paprika liggende i den blanke grønnsaksskuffen sin.
onsdag 22. april 2009
Når modeller og andre skjønne kvinner faller
Etter røntgen og kyndige undersøkelser fikk jeg konsantert røkne leddbånd og brist i ankelen, og har siden da ligget med foten høyt. Og med mye tid til å rote rundt på nettet.
Og hva fant jeg ikke da! Jo, mine medsøstre. Og det viser seg altså at mitt fall kan leses som en solidarisk handling til disse skjønne piker som faller fra høyder som langt overgår mitt løpested. Det er uten lyd, så du kan sette på favorittlåta di som komp.
lørdag 18. april 2009
Bodyworlds, en hudløs opplevelse
Om man er medisinstudent får man på et eller annet tidspunkt nærkontakt med døde kropper, og før eller siden dør noen nær oss og muligheten er da tilstede for å se et dødt menneske. Men det å virkelig studere menneskekroppen, uten hud, og uten at det er en man har følelsesmessig tilknytning til, skjer praktisk talt aldri. Derfor må jeg si at jeg virkelig skulle ønske jeg skulle til London i sommer. Så jeg ikke trengte å nøye meg med nettsidene, for de kan umulig være like sterke som virkeligheten.
Lørdagsspesial - Nord Korea
Dette hemmelighetsfulle og fullstendig isolerte samfunnet, hvor det hverken finnes private telefoner, satelittfjernsyn eller internett. Hvor den politiske ideologien Juche , utviklet av den avdøde- men på ingen måter glemte- leder Kim il Sung, har ført til at landet i sin idè om egen overtruffenhet fullstendig har avskåret seg fra resten av verden. Direkte oversatt betyr Juche sjølberging og dette er som sagt gjennomført tilgangs i dette landet.
Etter Kim Il Sungs død i 1994 overtok hans sønn Kim Jong Il.
Kim Jong Il er nok over normalen glad i våpen og det militære, og har etter sin overtakelse erstattet Juche med en militær ideologi Songun. Songun betyr Militæret først, og det er betyr det i praksis også. De militære målene og behovene går foran alt annet. Det betyr at dersom landet ønsker å ruste opp, så gjør de heller det enn å bruke midlene på millioner som sulter feks.
Les mer feks hos Songun politics study group, som er svært begeistret over tankegodset.
Eller hos Songun som blogger jevnt og trutt om landet, og på videobloggen Songun videoblogg . Men jeg klarer ikke helt vurdere om det er på alvor eller på tull hun holder på, men mye info og moro er det. Som dette feks at Nord Korea har en plan for hvordan de skal hente ned månen for å se litt nærmere på den(!):
Dette er et merkelig land. Det er så gjennomkontrollert at det ikke er mulig å besøke det uten å være medlem av en Nordkoreansk venneforening, og er man da så heldig å få plass på en av turene, så blir man håndledet gjennom hele sitt besøk, og kan ikke gå noe sted på egenhånd.
Om man nå får lyst å reise dit kan man via landets offisielle nettsider søke om deltakelse på de arrangerte turene. Dette er riktignok turer som er så grundig arrangert at man må ha en dyp fascinasjon for det hele, for noen vanlig ferie er det ikke tror jeg.
Fotograf og journalist Tomas Van Houtryve er blant de få utlendingene som har dristet seg til å snike seg inn i landet under falskt navn og med falsk agenda for å få innpass til områder vanlige turister ikke slipper inn til. Han har gjort to turer til landet og dette har resultert i en veldig interessant samling fotografier. En større sak fra samme fyr er å lese i denne månedens Innsikt, fås kjøpt på en butikk nær deg.
Videre er det laget flere dokumentarer om landet.
Yodok stories tar for seg rømte fanger fra de mange konsentrasjonsleirene, og som har klart å komme seg over til Sør-Korea. Sammen lager de en musikal om forholdene i nord.
Det er masse mer grusomt, rart og interessant om dette landet. Men det må vente til neste gang. Nå har jeg nett-krampe.
fredag 17. april 2009
onsdag 15. april 2009
mandag 13. april 2009
Kunstig regn
Helt siden 1940 tallet har det vært forsket på og utviklet nye metoder for å lage kunstig regn i Kina. Og er man i den heldige situasjon at man har over en milliard mennesker å ta av, så kan man kanskje avse skarve 30 000 til noe som ikke nødvendigvis er helt vitenskapelig etterprøvbart.
For å lage regn, evt for å styre skyer og fuktighet til eller fra bestemte områder brukes det kjemikalier
I hovedsak handler det om å spre bittesmå partikler i lufta som fuktigheten lett fester seg på, og så må man gjøre det på et tidspunkt slik at man enten får tømt en sky før den tømmer seg selv, eks i fugleredet (altså den store arenaen i Bejing under åpningen av sommer OL i fjor), eller at man skaper tett og fuktig vær feks i Dubai, sånn at mye av den støvete lufta kan renses, eller man sørger for at et jordbruksområde får nyte godt av fuktigheten som til stadighet befinner seg i lufta, men som ikke alltid former seg til regn av seg selv, da uten å ta hensyn til nabolandsbyen som blir snytt for regnet.
For å frakte partiklene opp i lufta bruker de fly og helikopter, raketter og kanoner. Et slags værmilitær altså.
Men som sagt, om det faktisk virker er vanskelig å vite sikkert da det er umulig å forutsi bevegelsene til en sky, og det er en drøss andre parameter som er med på å avgjøre om regnet kommer eller ikke.
Moro er det uansett, og for å farge det hele, så minner jeg om Kate Bush uforglemmelige video om samme tema, fra en gang på 80 tallet var det vel.
lørdag 11. april 2009
Jesus på korset i karse
Påske er også tiden for et nytt ras med ting laget på SFO eller i barnehagen, og huset fylles igjen med alt fra isoporkjegler med fjær, trådballer, dorullkyllinger og knuste egg.
Og karse.
Karse er det jeg liker aller best tror jeg. Det er hyggelig. Små grønne spirer som vokser i fuktig bomull. Jeg blir nesten litt rørt av det. Tenk så lite skal til for at tydelig og friske tegn på liv krabber ut av lusesmå frø i rekordfart.
Så var det at en venninne av meg i forbifarten kom til å nevne at hun drev og rotet fram gammel påskepynt, og at hun lette så fælt etter en sak datteren hadde laget for mange år siden. Det var en form til å dyrke karse i, jesus på korset. Jesus på korset i karse. Herregud.
DEVO opp fra støvet
Men så skjer det utrolige at enkelte faktisk klarer å riste av seg støvet å framstå både interessante og friske på sine gamle dager.
Det har nå skjedd med Devo. Jeg gir meg ende over. For en låt og for en video. Jeg bøyer meg i støvet og spiser i meg all ufin overbærenhet og all den onde latteren.
"DON'T SHOOT" - DEVO from DEVO Channel on Vimeo.
tirsdag 7. april 2009
What goes around cows around
I 1973 smalt en meteoritt rett i nakken på ei lita kvige som sov fredelig i fjellene ved Trujillo i Venezuela.
Nå skulle man kanskje tro at dette var dårlige nyheter, men tvert imot.
Bøndene som hørte til gården der kua ble drept relativt kontant, våknet midt på natten av et enormt smell. Det slamret i dørene og klirret i vinduene, og hele området ble opplyst av et voldsomt lysglimt. Engstelige og forstyrret løp de stakkars bøndene ut på tunet for å se hva som var årsaken til alt dette spetakkelet, og fant til sin overraskelse en kvestet ku.
Den lille kviga var slått flat i bakken, og nakken og hodet var most til ferdig kjøttdeig.
Effektive som bønder kan være, fikk de raskt slaktet resten av kua, og bondekona dro med seg den merkelige svartsvidde steinen som de fant oppi alt kjøttet.
Steinen ble så brukt som dørstopper helt til en astronom fra et nærliggende universtiet fikk nyss i saken og kom på besøk.
Det var helt klart at steinen var en meteoritt, og astronomen overtalte bøndene til å selge den til ham. Nå nylig ble den sagnomsuste steinen solgt på en auksjon for 1300 dollar til en meteorsamler.
Men som kjent what goes around comes around, og i 1997 var en liten fiskebåt på tur langt uti Japanhavet med fire glade fiskere ombord, da en ku plutselig, og fullstendig uten forvarsel, kom ramlende ned fra himmelen, smalt i dekket på båten og laget et digert hull som igjen medførte at båten sank på mindre enn 30 sekunder.
De fire fiskerne rakk så vidt å klamre seg til hver sin vrakbit, før mesteparten av båten, og kua, forsvant ned i dypet.
Mange timer senere ble de stakkars fiskerne arrestert av havnepolitiet som mente at de drev smartass forsikringssvindel, og mest sannsynlig hadde senket båten selv, for så å skru sammen denne ville historien.
Etter ti dager i fengsel kom det kontrabeskjed til det ivrige havnepolitiet.
Det viste seg nemlig at et Russisk fraktfly, i mangel på en bedre løsning, hadde dratt ombord ei sta og gjenstridig kvige som ikke ville flytte seg fra rullebanen da flyet skulle lette. Etter lang tids dytting, lokking og knuffing, hadde de til slutt veltet kua inn i flyet.
Hva de videre hadde tenkt å gjøre med den vites ikke, men vel oppe i lufta fikk kua panikk og begynte å stampe og løpe rundt i lasterommet. Dette skapte store problemer for flyet som hadde et svare strev med å holde kursen når 200 kg ku trampet omkring som besatt.
Til slutt så de ingen annen løsning enn å slippe kua ut over åpent hav.
Og så gikk det altså så galt det overhode kunne gå.
Og den skjøre balansen i verden var igjen gjenopprettet.
søndag 5. april 2009
Den Store Japaner. Igjen.
Selskapet 6 Shooter film series har den i sin katalog (forøvrig sammen med Alfredsons Låt den retta komma inn) og det er kanskje godt nytt for den store japaner.
Tempeltrær, Darwin og Dinosaurer
Det har sett helt likt ut siden Plateaosaurus og vennene dens gnagde i seg bladene for over 230 millioner år siden.
Det er et tre som trives best i subtropiske strøk, men som har hatt en økende popularitet også i nordeuropa, og i Norge - sannsynligvis som en følge av bedre økonomi, ønske om luksus, profesjonelle landskapsarkitekter som har forlest seg på design og arkitektur, og som i likhet med resten av landet har en sterk følelse av at alt er mulig bare man har penger til det, og det har vi jo - så selv om det strengt tatt ikke er helt optimale klimaforhold her, klarer det seg til en viss grad. Når det overlevde naturkatastrofen som klarte å utslette nesten alt annet her på kloden for noen millioner år siden, så kan man jo si det har vært ute en vinternatt før. Charles Darwin kalte treet for en levende fossil, og man har funnet fossiler med avtrykk av bladene, og de ser helt like ut som bladveksten på trær anno 2009.
Tempeltreet lar seg plante i de varmeste områdene her til lands, mao ikke der jeg bor dessverre, men de når nok ikke sin maksimale høyde som er rundt 40 meter. Men det er jo egentlig også litt vanskelig å si, for det tar dem rundt 3500 år å bli så store, så man skal aldri si aldri, men vi tror ikke de gjør det, men det får andre enn oss finne ut av.
Uansett, jeg syntes det er et praktfullt tre, og jeg skulle mer enn gjerne ha hatt et i hagen.
lørdag 4. april 2009
"There is nothing I'd like better than having a jellyfish named after me"
The Cocktail Party - noe for en lørdags formiddag
fredag 3. april 2009
onsdag 1. april 2009
Transatlantisk magnetisk vakuumtog.
Et tog som skal kunne gå 5-6 ganger hurtigere enn lyden!
Om man får til optimale forhold, så vil det kunne gå raskere enn
6000 km/t.
Det ville i praksis bety at man kunne reise fra London til New York på under en time. Vilt.
Men for å få til dette er det ikke bare et spørsmål om energien man tilfører toget, men også omgivelsene rundt.
Den største energityven i dagens høyhastighetstog er faktisk motvinden (eller luftmotstanden som det eg heter), hvilket jeg som aktiv syklist gjerne skriver under på, for når man kommer opp i så syke hastigheter så er det grenser for hvor aerodynamisk det er mulig å være, og da sikter jeg ikke til meg på sykkel altså.
Om man ser på satellitter og raketter som skytes opp og detter ned, så har de alle ekstra beskyttelse fordi luftmotstanden er så voldsom at det hele tar fyr i ren og energisk friksjon.
Denne utfordringen er jo ikke bare et problem fordi det blir så grusomt varmt, men først og fremst fordi lufta bremser og dermed stjeler alle forsøk på å øke farten.
Derfor er det altså at noen har brukt både seriøs forskningstid og fiksjonstid på ideen om vakuumtunneler under havet! (beklager alle utropstegnene her altså, jeg forsøker virkelig å la være, men i dette tilfellet er det gruelig vanskelig)
Ved å lage vakuum ville man fjerne mesteparten av luftmotstanden, omtrent som rørpost, og dermed kunne man ved enkel, eller enkel og enkel fru blom, magnetisk kraft - som allerede er i utstrakt bruk på tog rundt om i verden, og spesielt i Japan, selvfølgelig, de lever jo i sci-fi fremtiden, og de har vår nå, fuck altså. Hvor var jeg? jo! Vakuum og magnetisme.
Altså, ved å bruke den samme teknologien som allerede er i bruk, i kombinasjon med vakuumtunneler, ville man virkelig få utnyttet potensialet i de magnetiske togene, i teorien kan disse togene allerede gå i over 6000 km/t, men på grunn av den irriterende lufta går de ikke raskere enn rett over 500.
Utfordringen er at det er grisedyrt. Helt latterlig dyrt. Det er så dyrt at selv om det som sagt har vært diskutert i mer enn hundre år, så er det enda ikke noen som har vært villige til å virkelig ta tak i saken.
Bare det å legge tunneler på kryss og tvers i havene er så stort og voldsomt at det nesten ikke går an å tenke på. Men det var jo en tur til månen også for bare 50 år siden.
Det å legge tunnelene i havet ville også skape en mulighet for å bruke gravitasjonen til å øke farta, hvilket jo også er en spennende tanke. Men jeg har alltid forestilt meg at jordas egen magnetisme var sterkere jo nærmere man kom kjernen, og om disse togene skal rase rundt langt der nede i havet, drevet av magnetisme, kunne det kanskje bli krøll på energien?
Uansett, så vidt jeg har overskuet så har det vært gjort en del undersøkelser i Norge, fordi vi er så store på gass og oljeledninger, og kan dette med å legge kabler i havet, og om vi er heldige så kanskje vi rekker en tur med et slikt lyntog innen vi dør.
Det kjenner jeg at jeg virkelig håper. Kanskje til og med mer enn en tur ut i rommet.
mandag 30. mars 2009
Å sykle i medvind.
Hver dag sykler jeg over en fire km lang slette. Det er en god og solid sykkelsti som strekker seg over et flatt område med åker og eng, og man kan se nesten hele nedre romerike. Det er flott. I dag for eksempel var det medvind, overgangslys og dramatiske skyer, en lysende måneskalk og mens gatelyktene sakte tente seg, nærmest fløy jeg gjennom landskapet med voldsom og dramatisk musikk i ørene. En riktig så fin nær naturen opplevelse.
Man trenger ikke kjøpe ny sykkel hvert år, personlig er jeg svært glad i min rustne hybrid, men om et par år, når disse kommer i produksjon, så tror jeg det blir vanskelig å motstå fristelsen. Hva med en sykkel man kan brette sammen til en ryggsekk feks, eller en i papp?
Cycling in to the future.
søndag 29. mars 2009
Neo Dada
Bløff og Bløffmakere
Grimasch om morgonen - Søndagsmelodi
Personlig mener jeg at dette er en av verdens vakreste melodier. Passer for melankolske søndager. Eneste problemet med denne versjonen er at man må lide seg gjennom en 17 sek lang HORROR-intro, skjønt - setter man pris på rare ting, så har det en viss pussighet over seg som er ganske komisk. Uansett bør den ikke stå i veien for Cornelis Vreeswijk.
lørdag 28. mars 2009
God Frokost
fredag 27. mars 2009
Tidenes verste platecover
Og dette er bare to av en drøss.
Du finner resten på bloggen Fake Rich
mandag 23. mars 2009
Melonkaviar, varm gelete og andre magiske matretter.
Tørre jordbær bokstaver, kaviar av melonsaft, varm geleboblete, kuler med ertesaft som eksploderer i munnen og andre ting som ville fått selv Willy Wonka til å rive seg i håret av misunnelse.
Bak denne merkelige maten står molekulær gastronomen og superkokken Ferran Adrià som serverer magiske retter på det som fire ganger er kåret til verdens beste restaurant (av det britiske magasinet Restaurant) El Bulli
Ferran Adrià begynte å eksperimentere med kjemiske prosesser uten annet enn nysgjerrighet, og etter flere år med mer eller mindre tilfeldig magi, har han nå innledet et samarbeid med Harvard for å finne ut av hvorfor hva skjer. Altså, hvorfor er det slik at det er mulig å lage kaviarliknende kuler av melonsaft, og de er myke og flytende inni, men om man ikke spiser dem umiddelbart så blir de raskt til små gummiballer(!).
Dette og andre interessante spørsmål kommer de garantert fram til og så har vi intet mindre enn en matrevolusjon på gang. Verden er et vidunderlig sted. Og jeg som trodde jeg hadde nådd toppen da jeg fant spiselige såpebobler.
Her er et klipp fra da Ferran besøkte Harvard, og viste dem melon-kaviar.
Cooking and Creativity from Harvard Magazine on Vimeo.
søndag 22. mars 2009
Lascia Ch'io pianga
Det begynner å bli mange år siden Farinelli ble sett av et ukjent, men stort, antall mennesker på kino. Dramatisk musikk og dramatisk historie, og plutselig var Händel toppen.
Uansett så er dette en perfekt søndagsmelodi. Og jeg tror filmen er verdt å se igjen den også.
Smittsom sykdom.
Femåringen troner i forsetet, hun trykker og skrur på radioen. Vi blir enige om at hun kan sitte i bilen mens jeg løper inn for å kjøpe brødet.
Jeg parkerer og hun har fornøyd funnet en kanal med hiphop, jeg løper inn og blir stående en stund i kø.
Gjennom butikkvinduet kan jeg følge med på barnet i bilen.
Hun hoier til musikken, fekter og kaver, men plutselig blir hun veldig rolig og bøyer seg ned i setet så jeg ikke kan se henne ordentlig.
Jeg blir litt bekymret, og løper bort til bilen når jeg omsider har fått kjøpt brødet.
Vel framme ser jeg at Selma sitter stiv i forsetet.
P3 støyer i kupeen, men selv om jeg skrur ned lyden reagerer hun ikke.
”Hva er det Selma” spør jeg bekymret. Det lille barnet svarer ikke, hun sukker bare tungt. ”Selma. Se på meg, hva er i veien? Er du dårlig?”
Selma puster tungt og sukker enda en gang. ”Mamma. Jeg er blitt syk.”
Jeg ser meg om etter oppkast i setet, sjekker pannen for feber og blir enda mer urolig når jeg ikke finner noen tegn på sykdom. ”Er du kvalm?” Spør jeg vennlig. ”Nei” svarer Selma med blytung stemme. ”Jeg er ikke kvalm. Jeg er blitt smittet av en alvorlig sykdom.”
Jeg skjønner ingenting. Så vidt jeg har sett har hun sittet i forsetet hele tiden mens jeg var inne i butikken. ”Hva slags sykdom er du smittet av da?” Spør jeg forundret.
”Det er veldig alvorlig altså” sier femåringen og ser dystert på meg. ”Jeg har fått kjønnsvorter.”
Jeg er paff. ”Har du fått kjønnsvorter?” sier jeg og kjenner at jeg må smile. ”Hvordan fikk du det?” spør jeg og må anstrenge meg for å ikke flire.
”Jeg fikk det av en jente jeg kjenner.” Svarer Selma og ser dramatisk ut gjennom vinduet.
Musikken er ferdig på radioen, og en damestemme sier: ”Du hører Juntafil på P3, og i dag snakker vi om kjønnsykdommer”.
Jeg klarer ikke å la være å le, og trøster Selma med at det kommer til å gå over av seg selv, og at det slettes ikke er noe å bekymre seg over. Samtidig skifter jeg kanal på radioen, og på vei hjem gleder jeg meg over at det enda er minst åtte år til jeg blir nødt til å svare noe helt annet i samme situasjon.
lørdag 21. mars 2009
DJ Shantel
Festmusikk!
fredag 20. mars 2009
The Fly, 1958. Fredagsfilm
Dette er fra Kurt Newmans legendariske horrorfilm Fluen fra 1958.
En forsker kommer i skade for å overføre deler av en flue på seg selv i et mislykket vitenskapelig eksperiment, og ender til slutt som et monster.
Filmen er virkelig verdt å se, gjerne en fredag, med store mengder popkorn. Eller Palomitas som det heter på spansk.
onsdag 18. mars 2009
Vennligst forstyrr!
Jeg skal forsøke å si ja hvertfall to av tre ganger, og jeg skal flette håret deres selv om vi har dårlig tid på morgenen. Jeg lover ikke at jeg kommer til å føle mindre behov for å være young, free and single, men jeg skal legge mer bånd på meg, og så skal jeg knusekose barna mye oftere.
Et bedre menneske har sett dagens lys.
mandag 16. mars 2009
Codehunters - estetisk animert voldsorgie
CodeHunters from Dustin Bozovich on Vimeo.
CodeHunters er en serie med korte episoder på 7 til 9 minutter, laget for MTV asia. Riktig nok ikke av japanere. Rart, voldsomt og vakkert. Helt perfekt med andre ord. Codehunters nettsider
søndag 15. mars 2009
The Prisoner - No man is just a number
The Prisoner er en fasinerende TV drama fra 1967 i 17 episoder. Det er vidunderlig rart og har en umiskjennelig tidskoloritt, både i form farge, og ikke minst lyd.
En hemmelig agent skal pakke til sin sommerferie, og blir uvitende gasset og bortført til et tilsynelatende idyllisk ferieparadis på kysten av noe som likner England. Problemet er bare at han ikke kan komme seg bort derfra. Han fratas identiteten sin og får et nummer. Nr 6. Hele serien handler om hvordan han forsøker å komme seg bort fra dette stedet, og hva for et sted det faktisk er. Masse gøy rekvisitt og scenografi og musikk, og sånn i ettertid er det åpenbart at dette må ha vært en kilde til stor inspirasjon for både film og fjernsynsfolk i årevis.
DEVO - Whip it
Herregud dette er søndagsmelodien sin. Den har alt som trengs for å være en ener. Dette er en klassiker, den er både strålende og dansbar, og så er det en av verdens rareste musikkvideoer.
På grunn av copyright og andre kjedelige ting, så er det ikke mulig å laste den opp, men du finner den her:
WHIP IT
lørdag 14. mars 2009
Solaris Korrigert.
WAT vul aig bli
om du ku kreip fra
din vorld til uss?
SKEIMFULL, aig trur, ven
du kommen vid diner imago
ovfr oren tiim, tecn, airlife,
all diner apocalyptsen
skreik-
mare. OR din beauti draumen! NE
wi er. NE diner ideo! VER
aig leven, i 14.6., wi arbeiden
ofts onli vid vare nanofingren,
dei er oren totale novledg, wi arbeiden
so litl, 30 min. a dag. AIG seer an
miner fingren, part af organic 14.6.
but veike, dei er som seagrass …
SO ku aig begg din vorld
begynning, starten uss
up again? KU det!
SKEIMFULL aig er. SO
wat
vul du bli
om wi ku kreip fra uss
til deg?
Fra Solaris Korrigert av Øyvind Rimberid
Små barn og bæsj.
Men altså, for de som orker, her kommer det:
Vår lille familie elsker å bade. Spesielt høyt elsker vi badeland.
Selv om det kan bli mye å passe på tre barn som ikke kan svømme så har vi det alltid fantastisk fint på slike badeland.
Så også denne gangen. Vi besøkte et vidunderlig sted (av hensyn til vårt gode navn og rykte skal jeg ikke si hvor), med ute og innebad, bobler, dusjer, vannsopper, bølger og sklier. Vi var der i timer og ingen av oss syntes det gjorde noe at det var proppfullt av andre småbarnsfamilier som også var og badet denne lørdag formiddagen.
Pappa og minstebarnet kom rutsjende ned den lange sklia for ørtende gang da jeg plutselig la merke til et skummelt brunt spor i badesklia. Jeg skjønte tegninga med en gang og fektet mannen min opp på land. Det tok ikke lang tid å forklare at alle de små brune klumpene som fløt i vannet, samt den brune sausen som rant nedover magen hans i strie strømmer fra minstebarnets badebleie, hadde ubehagelig nært slektskap til de mystiske sporene i badesklia.
Vi ble slått av øyeblikksangst og ble enige om å rømme stedet så raskt og diskret som overhode mulig.
Jeg fikk dratt de andre ungene på land og så småløp vi langs bassengkanten mot dusjene. De eldste barna protesterte høylydt og strittet imot alt de kunne. Helt til Ylva oppdaget hva som hadde skjedd. Vi var bare meter fra garderobene da hun bråstoppet og så vantro nedover lårene til sin far som nå var fullstendig tilgriset. Og så skrek hun: ”PAPPA!!! MILLA HAR BÆSJA I BASSENGET!”
Hele badeland stilnet på et øyeblikk. Alles hoder var vendt mot oss. Et lite øyeblikk vurderte vi å overgi oss, men så tok fornuften over og vi løp det vi kunne inn i garderobene og flyktet før noen av de skrekkslagne badegjestene rakk å summe seg. Med badelandet på trygg avstand ringte vi inn en anonym melding og varslet om det inntrufne. Men vi sørget for at det ikke var mulig å spore opp telefonen vi ringte fra.
Lørdagsmatine - Scen nr: 6882 ur mitt liv
Ruben Östlund er kanskje en av europas mest interessante regissører om dagen. Han er aktuell med filmen De Ofrivilliga på kino, og har tidligere gjort flere merkelige og veldig annerledes filmer. En av særtrekkene ved han er at han bruker ekstremt få klipp i mange av filmene sine, og i de ofrivilliga, og her i denne kortfilmen også, har han en måte å bruke totaler på som er både frekk og freidig, og serdeles virkningsfullt.
torsdag 12. mars 2009
Nålehullskamera - så harru noe å henge fingra i.
Uansett, om du har lite å gjøre i helga, så kan du lage ditt eget nålehullskamera enkelt ved å printe ut noen sider fra Corbis Readymech Så kan du bare klippe ut formen og lime det sammen. Der står også alt du trenger å vite for at du skal få det til å virke. Og så kan du ta vakre og poetiske bilder av livet ditt.
onsdag 11. mars 2009
Verdens morsomste nettside
Jeg har funnet det som må være verdens morsomste nettside. Den er fantastisk.
Alt der er enten rart, merkelig, moro, sykt eller hysteriskt. Det er strengt tatt en blogg, men mest av alt er det et arkiv over 'weird and wonderful things' som de sier selv. Den heter Dark Roasted Blend, og der finner man alt fra det beste fra Japan, babes in space, babes in space - with robots og lenker til tacky weddings. Herregud sier bare jeg, og dør av misunnelse.
tirsdag 10. mars 2009
Brett-ut-japan-vår
Dersom ventetiden faller lang, og man i timesvis stirrer mistrøstig ut av vinduet og sukker tungt, mens man vurderer om det har noen hensikt i det hele tatt å gå ut å måke snø igjen, det kommer nemlig mer i morgen, eller om man skal gå ned i kjelleren for å sjekke lagerbeholdningen på Trøndersodd, Lapskaus på boks og Joikakaker - bare for at man skal kunne gjøre en realitetsvurdering av muligheten for å la seg snø inne, så kan man jo laste ned noe artig fra nettet å henge fingrene i.
Denne utbrettbare japanske våren kan man skaffe seg om man bare laster ned en modell fra PaperModelz. Og det er både skjønt og nyttig på en gang.
mandag 9. mars 2009
Thanks for all the fish!
Lag din egen platespiller i papir
Fra Western til porno, starten på Zappas profesjonelle karriere
Den forunderlige historien om Kaspar Hauser
Halv fem lørdag ettermiddag den 26 mai i 1828, stod en blek og taus gutt på 14-15 år midt på torget i Nürenberg.
I hendene hadde han en trehest og noen røde bånd, og han så forkommen og nesten full ut der han svaiet under sin egen vekt. En skomaker la merke til ham og gikk bort til den merkelige gutten. Gutten rakte ham et brev addressert til den 'Ærbare Kaptein av kavaleriet i den fjerde skvadron, i sjette regiment av Nürenbergs Kavaleri'
Skomakeren fulgte gutten til adressen, men da de kom fram ble de bedt om å vente på Kapteinen som ikke var hjemme. Tjenerne i huset serverte dem litt kjøtt og øl, men den unge gutten spyttet ut alt sammen som om han aldri hadde smakt noe liknende, og begynte å gråte som et spebarn. Det var tydelig at gutten var sulten, og at han hadde store smerter i føttene, men ingenting syntes å nytte. Til slutt fikk de båret den skrikende gutten ut i stallen, hvor han sovnet umiddelbart i en bås.
Gutten hadde et svært lite utviklet språk, det eneste han kunne si var jeg vet ikke. Han hadde heller ingen ansiktsmimikk, og kunne ikke lese andres ansiktsutrykk heller. Han kunne ikke skille mellom kvinner og menn, noe han heller aldri lærte seg - annet enn ved å se på klesdrakten. Han var supersensitiv til lys, lyd og lukt, og kunne fint lese bøker i stummende mørke.
Det viste seg at gutten het Kaspar Hauser. Senere når han hadde lært å snakke, og utviklet en evne til å reflektere, kunne han fortelle at han husket å ha bodd i en boks som ikke var stor nok til at han kunne reise seg, men bare sitte eller ligge sammenkrøpet på gulvet. Han hadde ingen ide om hvor lang tid han hadde tilbrakt i denne boksen, men i ettertid anslår man at han ble oppbevart der i ca 12 år. I all den tiden så han aldri et menneske, snakket aldri med andre enn de to trehestene sine, og så knapt lys.
Kaspar Hauser ble gjenstand for stor oppmerksomhet i hele Europa. Det verserte teorier om at han var den egentlige arveprinsen til kongeriket Baden, og at han hadde blitt bortplassert i en celle da han var to år av en sjalu hertuginne som da fikk sin egen sønn på tronen.
Kaspar døde 21 år gammel. Han ble sannsynligvis drept for å holde hans egentlige opphav hemmelig, og i 2002 fant man ut via DNA tester at han faktisk delte samme arvemateriale som den kongelige Badenfamilien.
Her kan man lese mer om Kaspar Hauser
søndag 8. mars 2009
This is why you're fat
Denne nettsiden har vidunderlige eksempler på grotesk mat. Samlet fra hele verden, eller USA som det også heter.
Taco Town Taco
Saturday Night Live-inspired: crunchy beef taco with nacho cheese, lettuce, tomato and southwestern sauce wrapped in a soft flour tortilla with a layer of refried beans in between, then wrapped in a corn tortilla with a layer of Monterey Jack cheese in a deep fried gordita shell with guacamole sauce baked in a corn husk topped with pico de gallo, wrapped in a crepe, filled with egg, griere cheese, sausage and portobello mushrooms, all wrapped in a chicago-style deep dish pizza wrapped in a blueberry pancake and finally deep fried with spicy vegetarian chili dipping sauce
lørdag 7. mars 2009
Frank Zappa. The Amazing Mr. Bickford
Herregud.
fredag 6. mars 2009
Frank Zappa, min kommende venn
Minilogue - Fredagsfilm 2
Minilogue - Animals from ljudbilden on Vimeo.
Lysfyr og piano - Fredagsfilm
torsdag 5. mars 2009
Frank Zappa, min venn
uansett, jeg snublet over dette fine sitatet av ham nå nettopp, og ble så glad. Han snakker om harmoni i musikk, men jeg tenker det kan brukes på det meste egentlig.
Her er det:
"The creation and destruction of harmonic and 'statistical' tensions is essential to the maintenance of compositional drama. Any composition (or improvisation) which remains consistent and 'regular' throughout is, for me, equivalent to watching a movie with only 'good guys' in it, or eating cottage cheese."
tirsdag 3. mars 2009
Supertrain
På slutten av 70-tallet laget NBC en merkelig serie som het Supertrain. Det ser, så vidt jeg kan forstå, ut som en drama/thriller/komedie om et lynraskt tog som krysser USA på 36 timer. På grunn av gjenstridige modeller som til stadighet klappet sammen, krasjet og generelt gikk i stykker, og på grunn av miserable seertall, ble serien tatt av etter bare tre måneder!
Mamma, kjenner vi noen aper?
Våre to eldste barn satt lenge og diskuterte i baksete før Ylva lente seg fram og spurte;
- Mamma, kjenner vi noen som har vært aper?
- Hæ?
– Ja. Angelica i barnehagen sier at alle var aper før.
- Vel. Det er jo en relativ sannhet, svarte jeg bedrevitersk. - Nå er det jo egenlig sant at menneskene var aper en gang, men det var strengt tatt lenge før vi ble mennesker.
- Men når ble vi mennesker da?
- Jeg er jammen ikke sikker, svarte jeg nølende. – jeg tror kanskje det er noe sånt som hundretusen år siden, kanskje mer?
- Oi. Det var lenge! Ylva var tydelig imponert. – Var det før jeg ble født?
- Ja det kan du være sikker på at det var. Veldig lenge før du ble født!
Ylva tenkte seg lenge om. Og så spurte hun; - Men de apene som lever nå, når blir de mennesker da?
- Hæ? – hvilke aper?
- De apene som er aper nå, og som ikke er blitt til mennesker. De som bor i dyreparken mamma. Når er det de blir til mennesker?
Jeg måtte trekke pusten. – Jo altså, nå skal du høre her Ylva. Sa jeg og dro på ordene for å samle meg, - Nå er det sånn at for fryktelig lenge siden, så fantes det noen aper som forandret seg over veldig mange år, og til slutt så ble de mennesker. Men så var det noen venner av disse apene som forandret seg på en annen måte, og de er fortsatt aper.
- Å ja. Sa Ylva. Hun ble sittende og tygge litt på det før hun gjenopptok tråden.
- Hvor lang tid tok det for en ape å bli til et menneske da?
- Vel, det var ikke sånn at apene plutselig stod opp en morgen og var blitt til mennesker, de ble det gradvis, kanskje barnebarnet til en ape var litt mer menneske, og så ble barnebarnet til det første barnebarnet enda litt mer menneske, og sånn fortsatte det i hundrevis av år, og til slutt var noen av apene blitt til mennesker.
Ylva grunnet lenge på dette. Så lente hun seg fram og sa med skråsikker tone:
- Men oldemor, hun har vel vært ape!
Nok snø nå!
mandag 2. mars 2009
Livsfarlig vanedannende småspill
Etter middag klarte vi å overtale alle ungene, også de som var på besøk, til å gå ned i kjelleren å gjøre noe ufornuftlig, spille data eller se på tv eller noe som fullstendig kunne ta all oppmerksomhet og på den måten skape en stille time på sofaen. Og så var planen at jeg skulle legge meg ned med en avis og rape og prumpe, kanskje sove litt, kanskje lese litt eller bare kline litt med mannen. En skikkelig god plan var det. Men så skulle jeg bare sjekke bittelitt på nettet, og så ble jeg fysisk tatt av et knøttete flash-spill og så var plutselig alle barna tilbake, og klokka er snart leggetid, og jeg har enda ikke sluppet så mye som en liten fis! Langt mindre ligget på sofaen, og nå kjenner jeg at jeg er ur-sur. Arrg! Mens det minste barnet nå står og drar meg i ermet og roper " ikke data ikke data ikke lov!" så kjenner jeg at jeg aller helst skulle vært bare ørlitegranne barneløs, 23 år og at jeg nå bare skulle spille litt mer data, før jeg la meg ned på sofaen en time, og så skulle jeg på kino, og så skulle jeg drikke litt øl, og så skulle jeg legge meg altforsent, men det gjorde ikke noe for jeg skulle bare dusje meg selv i morgen tidlig, ikke smøre matpakke til tre barn og kle på en skrikende liten ilter bass.
shit altså! jeg kjenner årene tynge.
her er forresten spillet: http://spillmatic.no/?p=76#more-76
søndag 1. mars 2009
Dagen derpå.
Og midt i denne syndens pøl står vår toåring og skriker hysterisk med en blanding av blod og rødvin på tærne.
Litt skjøre (klokka er 06.43) får vi skylt barnet, satt på plaster, feid og vasket, og et kvarter senere sitter den lille jenta fornøyd og spiser havreputer direkte fra boksen, i sofaen.
Dårlige foreldre som vi er vakler vi tilbake til senga og instruerer storesøstrene om å se til lillejenta. De er tross alt fem og seks år og store nok til å sitte barnevakt. Ærlig talt. For sikkerhets skyld lar vi døra til soverommet stå åpen, og jubler når hun eldste foreslår film som morgenaktivitet.
De ordner seg selv og få minutter seinere høres Askepott fra stua.
Jeg våkner av et primalskrik. Overkroppen min kaster seg ut av senga før jeg rekker å reagere, jeg krabber ut i stua hvor det er hylekonsert mellom de to eldste jentene. De river i fjernkontrollen, volumet er på maks og det veksler mellom eurosport og cartoon network. Jeg gjør kort prosess og røsker ut tv-ledningen. Det blir dørgende stille. Så roper jeg ut en moralpreken om reklamefjernsyn, tramper inn på soverommet og jager mannen ut i stua. Han subber avgårde med dyna og legger seg til rette i sofaen etter å ha stappet en bok til hvert av barna.
Tre timer seinere våkner jeg av at det er helt stille. Foruroliget tar jeg på meg morgenkåpa og lister meg ut i stua. Der ligger minstebarnet på tvers over pappas mage og begge snorker rallende. Jeg lister meg videre ut i gangen og hører eldstejentene pludre fra barnerommet. Jeg gløtter på døra og synet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det er mel overalt. Og ikke bare hvetemel, det er havregryn i sengene, rugmel, byggmel og sammalt hvete i et tynt lag på veggene. I hauger på gulvet er det skibakker og fjell av mel. Og midt i det hele er en landsby i Lego med vinterolympiade. Jeg klarer ikke å snakke og trekker meg rystet ut på kjøkkenet, der ser det om mulig enda verre ut. Alle skuffene står åpne og det er kjeks og solsikkefrø overalt. Jeg drikker et glass vann og lister meg tilbake til soverommet. Der kler jeg raskt på meg, skriver en lapp jeg legger på kjøkkenbenken, og sniker meg ut. Så går jeg på kaffebar og leser aviser.